mimmimor

Fikk litt av en honnør fra dronninga i går. Hun mente at hvis hun hadde brukket noe, ville hun ikke vært like blid som meg. Da ville hun klaget masse og hatt en særdeles lav toleransegrense. Sa hun. Jeg velger å tolke det slik at poenget var at sånn er ikke jeg.

Er ikke det fint, da? Og enda er jeg ikke det minste heroisk! Det gjør vondt, veldig vondt, av og til. Men gjør jeg som legen sa og tar pillene mine og drikker den hersens hostesaften, så har jeg det egentlig ganske fint. Noen rosa skyer topper det hele, men det er sikkert et søtt lite morfinresultat.

Og vet du hva - nå skinner sola! Jeg er hellig overbevist om at den har hørt at jeg er hjemme med særs god tid, og så bare kom den løpende. Snille, fine sola. Kanskje det blir sommer en gang her også?

Kom mai, du skjønne, milde...

Ja, de må gjerne synge sangen. Mai er for så vidt her, men noe skjønt eller mildt kan de ikke skryte av. Skitten snø. Ikke antydning til grønt i trærne, med unntak av gran og furu, men det gjelds ikke. Våknet til vind og 3 sure grader i dag. Hva er det med verden for tida? Vil sommeren noen gang komme?

Det trenger ikke være så skjønt. Ikke egentlig. Men mildt hadde vært kjekt. Det er vel ikke å be om for mye?

Neste gang jeg skal brekke et ribbein, skal jeg sjekke langtidsmeldinga først. Velge dager hvor verandaen er eneste levelige oppholdssted. Hvor sola steker. Hvor P4 melder om varmerekord i nord. Hvor bjørka er grønn allerede i april. Tja, det slo ikke til denne gangen, akkurat...

Samarbeid er en fin ting. I alle fall samarbeid som blir til noe bra. Det er en fin ting.

Tretten ulike mennesker. Tretten ulike kapitler. Sammen har vi omfavnet Foucault, en avdød fransk filosof og samfunnskritiker. Vi har latt ham inspirere oss til tretten ulike presentasjoner fra egen forskning.

Jeg liker tallet tretten. Passet derfor bra å få siste kapittel i boka - finalekapitlet. Jeg skriver med utgangspunkt i et fengsel Foucault beskriver. Panopticon, et bygg som gjorde den innsatte alltid sett, samtidig som den innsatte aldri så. Jeg analyserer et intervjumateriale ut fra spørsmålet om eleven med funksjonshemming sitter med denne opplevelsen av å hele tiden være sett. Å alltid være overvåket. Samtidig så overvåket også denne eleven. Han overvåket sine medelever, sine lærere. Han vurderte blikkene deres, kroppsspråket deres, tonefallet deres og tolket deres holdning til ham gjennom disse tegnene. Det skriver jeg om. I tillegg til at jeg skriver om kategoriseringer og om disiplinmakt, om inkludering og om vennskap.

Andre skriver om helt andre ting. Barnehage, skole, rektorer, empowerment... Tretten ganske forskjellige kapitler som samles i vignetten "Inspirert av Foucault". Denne tror jeg mang en pedagog kan finne interessant - den lanseres nå i juni :) Du kan lese mer på forlagets side her, der er det også omtale av de ulike forfatterne.

Ann Elise Rønbech (red.)
Inspirert av Foucault
2012, Fagbokforlaget
ISBN: 978-82-450-1188-3

Jeg blir hjernevasket for tiden. Psykologien kan bare gå og gjemme seg - medisinen har funnet svaret. Hjernevask på null komma null. Ikke noe psykologtull. En dose Cosylan og det var det.

Hadde det ikke vært så vondt å le, ville latteren runget på legekontoret da legen fortalte at med brukket ribbein var det viktig å ikke hoste. Ikke hoste? Fikk ikke legen med seg at jeg har hostet flere ganger daglig i over to uker? Var vi ikke akkurat enige om at hostingen hadde brukket ribbeinet mitt? Det kom en bitteliten start på en trillende latter, men den ble kvalt av et smertegrin. "Slapp av", sa legen, "du skal få noe som gjør at du glemmer hele hostingen". At du sa, sa du?

Jeg trodde et øyeblikk at den "ikke-hoste"-greia ble sagt i ren empati fra legens side. Litt sånn "sånn-unngår-du-vondt"-omsorg. Viste seg å heller være ren egoisme. Saken er slik at når man har brukket ribbeinet, er det lett å puste høyere opp for å unngå den vonde pustingen. Hostingen forsterker den høyere-opp-pustingen. Og puster man feil, puster man på seg lungebetennelse. Visste du det? Lungebetennelse er en vanlig komplikasjon av ribbeinsbrudd. Det ante jeg ikke før i går. Men så har jeg jo ikke akkurat for vane å brekke ribbeina, da. Ser du egoismen i legens tilsynelatende omsorg for mitt velbefinnende? Jo, får jeg lungebetennelse, så har han det gående. Hele poenget for leger er jo å ha pasienter på lista si som ikke oppsøker dem. Det er der pengene ligger...

Nuvel, det var den hjernevasken. Cosylan smaker pyton. Gemalen var veldig streng, hostesaft skal ikke skylles ned med brus. Da er liksom hele hostesaftvitsen borte. Mente han. En nærmere sjekk i pakningsvedlegget avklarte at det overhodet ikke er noe problem å skylle ned Cosylan. Cosylan kødder nemlig med hjernen min, ikke med halsen. Den har et stoff som angriper hjernens hostesenter og får hjernen til å glemme å hoste. Vel, jeg ante ikke at man hadde et eget hostesenter under topplokket...

Og siden omgivelsene ikke er helt som før etter inntak av Cosylan, aner det meg at den hjernen min blir vasket på flere områder enn bare i hostesenteret. Rene vårrengjøringa, dette :)

Denne søtnosen er ikke meg, hun bare illustrerer. Du kan egentlig se det på drøvelen, min er ikke helt slik...

PS: Det ER mulig å hoste på seg et ribbeinsbrudd. Utrolig, men sant!

Jeg funderer på en ting for tiden. Den greia som skjedde i ryggregionen i går, dreier det seg om en muskelstrekk eller et ribbeinsbrudd? Jeg hostet jo bare... Det jeg egentlig funderer på er vel egentlig hva jeg foretrekker at det skal være.

Jeg er litt usikker på om ribbeinsbrudd er pinglete eller tøft. Å hoste på seg et brudd, kan jo tyde på særs pinglete ribbein. Samtidig er det litt tøft med ei så kraftig hoste at ribbeina brister. Kanskje... Sånn kan egentlig muskelstrekk også analyseres. Pinglete med så lite utviklede muskler at litt hosting gir sånn virkning. Men igjen - tenk å ha en så voldsom hoste at det gir ringvirkninger langt inn i musklene. Som ei face-venninne skrev - hosting åpenbarer muskler man ikke aner at man har. Tøft. Jeg visste ikke om de musklene der.

Men hva slags diagnose jeg foretrekker er jeg ikke sikker på. Er det litt flaut å ha en muskelstrekk, kanskje? Lite trente muskler, på et vis. Men mine hostemuskler må jo være topptrent, siden jeg nå har begynt på den tredje hosteuka.

Tenker jeg overlater til kveldens lege å avklare diagnosen. Hva jeg enn har hostet på meg så er det tøft. Tøft å le. Tøft å hoste. Tøft å bøye meg... Sikkert bare bæs :)

I dag har jeg lest siste side i "Fornemmelsen for slutten". Det var skuffende å erfare at neste side var blank. Jeg vil lese mer. Jeg vil vite mer. Jeg vil vite hvordan Tony tenker, føler, kjenner, handler. Nå! Og jeg vurderer faktisk å lese boka en gang til. Sånn at jeg kan lese den med utgangspunkt i det jeg nå vet. Oppdage nye sider ved historien. Og etterpå kanskje enda en gang....

Samme dag som jeg leverte avhandlinga mi kom presentasjonen av denne i bokklubben. Jeg kjøper så og si aldri bøker til full pris, hvis de ikke er fagbøker. Fagbøker kjøper jeg i bøtter og spann, men romaner låner jeg på biblioteket eller venter til de settes ned. Denne ble et unntak. Det skyldtes tittelen. Og dagen for tittelen. "Fornemmelsen for slutten" syntes jeg var passende å bestille nå som avhandlinga var levert og ventet på dommen sin. Jeg fornemmer slutten. Klarer ikke helt å fornemme om slutten blir bra eller dårlig, men jeg fornemmer den.

Den godeste Tony fornemmet ikke slutten. Ikke før helt til slutt. Eller han fornemmet en slutt, ikke slutten. En episode i livet hans sto på pause i førti år. Så ble den høyaktuell igjen og Tony fikk erfare hvordan minner er flyktige venner. Han fikk erfare sin historielærers visdom som sa at "historie er også tapernes selvbedrag".

Jeg liker filosofi. Jeg liker den i rendyrket form, jeg liker hobbyfilosofene. Nå har jeg erfart at jammen liker jeg en skjønnlitterær filosof som Julian Barnes. Han spill gjennom boken er en fryd. Hans lek med sin rollefigur, Tony, og Tonys venner, lærere, kjæreste, kone og så videre oppleves som en flott ramme rundt det som er bokens kjerne; at sannhet er subjektivt, at virkeligheten slik jeg husker den ikke er virkeligheten slik du husker den. Dette blir tydeligere og tydeligere gjennom fortellingen. Det er Tonys fortelling, men vi aner hvordan den kunne blitt annerledes om den hadde vært Veronicas fortelling. Eller Adrians. Men Barnes gir oss Tonys virkelighetsforståelse. Tonys minner. Minner er flyktige. Minner er sjelden sannehet. Men minner kan skape rammen for en knakende bra bok.

Fornemmelsen for slutten
av Julian Barnes
2012, Cappelen Damm
ISBN 978-82-525-7975-8

Akkurat. Truser. Så kan du velge selv om du vil lese det metaforisk eller bokstavelig. Begge deler kan være riktig så rett. Eller galt. Ikke vet jeg. Jeg bare skriver. Jeg har ikke kontroll over meningen du legger i det.

Men altså, truser. Truser er kameloner. Noen av dem er kameloner. Du kjøper dem i den størrelsen du er. Så følger de deg oppover. Kilo for kilo. Trusene tilpasser seg. Nesten så de fryder seg over mer boltreplass. Silke, bomull, bambus. De følger deg ut i uføret. Større og større kropp - de følger deg fra tynt til tykt.

Alle er ikke like lojale på veien ned. "En kilo - vel, det kan ennå skje endringer". "To kilo - hm, har hun tenkt å være sånn, så..." "Tre kilo - nei, dette gidder jeg ikke finne meg i". "Fire kilo - tuller hun med meg? Nå får hun klare seg på egen hånd". "Fem kilo - fremdeles tar hun kontakt? Jeg later som, selv om hun skjønner at jeg er lite komfortabel med dette..."

Lojaliteten varier litt på type. Silke er sådær - lekker å se på, men ikke helt til å stole på når det røyner. Bomulla er traust - står med deg samme hva. Men den blir fort sliten. Litt rufsete i kantene hvis du strekker den for mye. Bambusen er falsk. Jeg satte stor pris på bambustrusene mine. De passet så perfekt. Vi hadde det fint i lag. At forholdet mellom oss forandret seg, virket det ikke som bambusene brydde seg om. Men da livet endret seg, takket de for seg. De ble et nummer for store for den nye kroppen. Ukomfortable. Jeg forandret meg, trusene ønsket ikke det.

Så sånn går livet. Det er opp og det er ned. Mye tyder på at når livet går i oppoverbakke, stiller trusene opp. I livets nedoverbakke er det kanskje ikke like mange venner å finne i truseskapet. Men det er fullt mulig å etablere nye vennskap. Kanskje venter en sprek liten en som jeg ennå ikke har møtt? En som vil passe perfekt slik livet er nå? Og så tar jeg i mellomtiden godt vare på de som har fulgt i både tynt, tykt og tynt igjen. Slike mennesker - nei, det var truser, ja - er sjeldne funn. La oss ta vare på hverandre.

Hadde eksamen i går. Siden det gikk så fort å skrive avhandling, har jeg tatt noen studiepoeng i ledelse. Fordelen med å ta studiepoeng er at det som regel hører med en eksamen. Nå som eksamener er blitt mindre viktige, så er de egentlig ganske morsomme.

Høres veeeeldig blasert ut nå, men saken er at jeg har jobb, så jeg er ikke nødt til å studere mer. Men så er det så gøy å lære noe nytt. Noe helt annet enn det jeg kan fra før. Dette er noe helt annet. Ledelse kan jeg ikke fra før. Ikke fra bok, i alle fall.

Liker eksamenskonseptet. Brus og snop (snopet spiste dronninga og jeg kvelden før), febrilsk leting etter studentkort og kvittering for studentavgift. Sorte penner, hvor er de sorte pennene mine? Møte tidlig for den litt nervøse praten med medstudenter. Finne beste plassen. Hjørnet bakerst er ubetalelig - der er det full kontroll. Den lille spenningen når oppgaven deles ut. Vurderingen, disposisjonen og deretter den beste delen: skrive, skrive, skrive.

Slet litt med oppgavestarten. "Du er HR-leder i en stor norsk virksomhet." Javel, og hva er en HR-leder? Ikke visste jeg, så jeg sjanset på at en HR-leder er en leder så god som en hvilken som helst annen leder. Siden i går har jeg lært at det er en personalsjef. Sånn går det å hive seg på et kurs midt i ei masterrekke. ALLE de andre visste hva det var...

Humret litt over neste del av oppgaven: "adm.dir. har bedt deg å legge til rette for og implementere..." Ganske det samme spør du meg - smør på flesk. Egentlig like greit å ikke spørre meg. Da jeg diskuterte oppgaven med noen av de andre som leverte fem minutter før tiden, gikk det opp for meg at jeg kanskje hadde bommet litt... "Jeg oppfattet oppgaven som todelt", sa ei. "Ja, jeg også", svarte en annen. "Ja, først skrev jeg hvordan jeg ville legge til rette og så hvordan det kunne implementeres". Oooppps. Vel, det gjorde ikke jeg. Jeg slo dem sammen til en mening, jeg. Så da får vi se hva sensor syns om en pedagog som leker seg med ting hun ikke kan. Mulig han lar nåde gå for rett og lar meg stå?

Nå er det senga, gitt. Sov godt :)

 Fant denne hos lille-design.blogspot.com. Håper jeg er tilgitt for lånet - en herlig skildring :) Og favorittplassen var....?

Nei, nå er det tomt. Alle viktige poster for våren er checked og hodet er tømt. Nå blir det vårrengjøring inni der, tror jeg. Egentlig på tide, for det har vært rotete en stund. Ingen skitne tanker (er i alle fall den offisielle versjonen), men fullstendig kaos. En tid framover er viet kaoskontroll. Kan jo begynne med en sjekkliste:

1. Avhandlinga - levert. Glemte å skrive forord hvor alle behørig takkes. Må finne ut hva jeg gjør med det....
2. Kommisjon - etablert. Nå må kommisjonsmedlemmene googles så jeg finner deres kjepphester. Sånn i tilfelle det blir disputas til høsten...
3. FoU-tidsskrift-artikkelen - publisert. Endelig kom resultatet av noen ukers skriving under solen i Spania og diverse språkvask gjennom våren.
4. Prosjektoppgave - levert. Nå kan jeg så mye mer om positivt lederskap...
5. Eksamen - ferdig. Nå kan jeg krype under dyna og være syk med god samvittighet. Med ti studiepoeng i positivt lederskap på plass. For jeg kan da ikke stryke, vel?
6. Foucault-boka - slippes i mai. Siste kapittel er mitt lille hjertebarn. Blir fint å se den lille vennen i perm :)

Puh, en hektisk vår. Veeeeldig hektisk. Akkurat slik jeg liker det, pluss litt til. Men alt det viktige er ferdig. Ferdig, ferdig, ferdig. Jeg kan gå ut og danse i regnet. Hvis jeg vil. Eller la det være. Hvis jeg vil. Dagene er blanke. Må bare få ryddet inni hodet slik at det blir plass til ferdig-tanken. Den trenger god plass, tror jeg. Veldig god plass. Jeg er ferdig! Og ennå er det bare 2. mai...

En underlig tittel, spør du meg. "Ekstremt høyt og utrolig nært". Men det var akkurat det den var, filmen. Underlig - den gikk ekstremt høyt og kjentes utrolig nær.

Jonathan Safran Foer skrev ei bok i 2005 basert på tragedien i tvillingtårnene. Eller, tvillingtårnene ble bakteppet for en liten gutts søken etter å løse et mysterium knyttet til sin far. Historien var god nok til å gjøre boka til en bestselger. Kvaliteten på filmen basert på boka gjør at det ligger an til nok en suksess. Å sitte der i kinosalen og se scene for scene i en liten families personlige drama gjorde noe med meg. Jeg lo med dem og jeg gråt med dem. Og jeg er absolutt ingen tåreperse!

Filmen er ikke nok en film om dramet i tvillingtårnene. Ikke egentlig. Handlingen starter fjorten måneder etterpå, når en liten gutt finner en nøkkel. Nøkkelen fører ham inn i en serie handlinger i jakten på å finne den riktige låsen. Sånn sett en bokstavelig beskrivelse av den livets jakt vi alle er på, enten vi løper gjennom livet med låsen eller med nøkkelen. Likelvel. Selv fjorten måneder etter tragedien er minnene om dramaet fremdeles sterke. De preger en liten familie, de preger en liten gutt og de preger de menneskene som lar seg berøre av den lille gutten. Den unge Thomas Horn gjør et mesterstykke i denne filmen!

Det er egentlig ganske utrolig hva regissøren har fått til med en forholdsvis enkel historie, en liten skuespiller som kan ta pusten av en og stjerner som Tom Hanks og Sandra Bullock. Egentlig fint å se disse store stjernene i små, men sentrale biroller :) Det som virkelig gjorde filmen var gutten på jakt etter å løse pappa-mysteriet og de to gamle. Bestemor var ubetalelig i scenen med walkie-talkie i parken. Da den gamle mannen rykket inn i filmen, begynte den virkelig å leve i meg. I tillegg var det et spennende persongalleri blant dem gutten møtte i sin jakt etter noe en liten nøkkel kunne åpne opp. Arketypene ble fanget opp og presentert på en måte som gjorde dem herlige og forsterket den gode filmopplevelsen.

Har du sett filmen? Skjønner du hvorfor Dagsavisen har gitt bare to på terningen - hvem i alle dager sendte de inn i den kinosalen? Publikum har så langt skåret den til en femmer. Ligger nærmere virkeligheten, spør du meg. Noe du strengt tatt ikke gjør :) Uansett - løp og se hvis du vil ha en av de sjeldne kinoopplevelsene, de som fanger deg inn og holder på deg en stund.

Fra filmwb.no: