Sjøldaua druer

Det er sesong for druer nå. Eller - om det er sesong, vet jeg strengt tatt ikke. Mer riktig er det kanskje å si at druene smaker veldig godt for tiden. Samtidig er de veldig dyre. I alle fall synes jeg at førti kroner for en plasteske med druer er dyrt. Så dyrt at de helst bør være gode. Og friske. Ikke sjøldaua.

Det foreligger en regel som heter at man ikke skal spise sjøldøde dyr. Den regelen er så etablert at den står i Bibelen. Tror jeg. Det er et godt prinsipp, egentlig. At man ikke skal spise sånne dyr. Hvem vet egentlig hva dyret døde av? Var det av alderdom er sikkert kjøttet fullt spiselig, men veldig seigt. Var det av sykdom - vel, jeg står over.

Hva da med sjøldaua druer? Du vet sånne som løsner fra stilken helt av seg selv? Jeg opplever at det hersker litt usikkerhet rundt dem. Når jeg tar stilken opp fra boksen, ligger det som regel noen druer igjen. Når jeg skyller dem og deretter rister dem, dør noen flere helt av seg selv og legger seg i bunnen av vasken. Kan de spises?

De som ligger igjen i boksen er som regel litt pussige i den enden som vanligvis sitter fast i stilken. Litt annen farge eller litt innskrumpet akkurat der. Det kjennes tryggest å la dem fare. Ned i den grønne posen. Uten sidesporet om magen først. Men de som dør i vaskeprosessen er jeg mer usikker på. De ser som regel fine ut, de. For sikkerhets skyld har også de havnet i posen og ikke i magesekken.

Men i dag ble jeg altså i tvil om dette med sjøldaua druer. Stilken så flott ut da den var ferdig skyllet og klar for spising. Men skinnet kan bedra. To av druene var både skinndøde og døde innabords også. Råtne, er kanskje riktig betegnelse. Det er egentlig dårlig gjort av druene å klamre seg fast til stilken på denne måten når de egentlig skulle løsnet helt selv for lenge siden, slik de andre druene gjør.

Det har vært så greit å forholde seg til de sjøldaua druene. De får kjapp transport til den grønne posen. Men disse som klamret seg til stilken og lot som, de forstyrret rutinene. Nå blir jeg nesten nødt til å utvikle nye strategier...

Nyt sommeren :)




Hvordan velger du sofa?

For tiden går jeg litt og driver. Går og går eller ligger og ligger. Og tenker. På interiør, for eksempel. Enkelte får ikke nok av interiør, andre har mer enn nok av det. Jeg for min del bryr meg ikke så nevneverdig, så lenge det er pent rundt meg. Pent nok, må jeg kanskje si.

Men tanken slo meg: Hvordan velger ulike mennesker sin sofa? Det er jo mange faktorer som spiller inn - komfort, farge, form, merke, slitesterkhet, pris... Jeg innbiller meg at noen bestemmer seg ut fra farge. En blå sofa vil kanskje passe fint inn i vårt hjemlige interiørmagasin? For noen handler det om å ha det riktige merket. Andre faktorer blir da mindre viktig, for her snakker vi designsofa. Jeg for min del, jeg kjøper sofa ut fra flere ulike faktorer.

Jeg lar meg nok fange av personligheten i første omgang. Noen sofaer bare stråler mot meg. Rene muntrasjonsrådet, der de står. Andre opptrer ganske så avvisende og kommer ikke med i vurderingen min sånn med en gang. Så er det å starte prøvesitting. De må være behagelige å forholde seg til. Passe det som er meg, på et vis. Noen stikker seg for mye fram, de går jeg som regel forbi. Andre har noen sider som ikke harmonerer med mitt sofabilde. Jeg prøvesitter flere gjennom livet. Etterhvert kommer de tilbaketrukne sofaene med i betraktning. De som bare trengte litt tid. Det er ikke sjelden at en slik sofa har blitt min beste venn.

For hva er det egentlig med vennskap? Hva er det som gjør at hun er en svært god venn, mens hun ikke er det? Er det utseendet? Komforten? Prisen på vennskapet? Vennene mine er svært ulike. Noen av dem beveger seg i komfortsonen min. Andre utfordrer meg. Noen endog irriterer meg til tider. Men så har de en sjarm med seg som gjør at vi forblir venner. Men vennene mine velges aldri ut fra et ytre utseende. Aldri ut fra merke. Det hender jeg følger trenden, men det hender vel så mye at jeg går utenfor det som er tidens moteretning. Det handler som regel om å ta seg tid. Kanskje gå tilbake til noen jeg først gikk forbi. For de er der, bestisene. Noen ganger som skjulte perler. Min lille bukett setter jeg uendelig stor pris på!

Ha en strålende dag - og hold utkikk etter de bortgjemte perlene :)






to sett av alt

Funderte litt på mulige løsninger etter at gemalen hadde høytlesning fra dagens avis. En sambygding har visstnok blitt påkjørt ute i havgapet et sted. Han ble hentet av ambulanse. Klærne ble klippet opp for å komme til de vitale deler av kroppen. Så ble mannen innlagt. For noen dager.

Nå er det sånn med sykehusene her nord at man på denne årstiden skal være glad om man kommer seg over fjellet med helsa sånn noenlunde i behold. Det hender rett så ofte at fjellovergangen er stengt. Eller åpen for så å stenge igjen.

Tenk deg tanken at du blir påkjørt og ingen tenker på å lete etter lommeboka di. Mobilladeren er ikke akkurat noe du går med i baklomma. Klærne blir klippet opp. Til slutt er det på et vis bare deg og mobilen. Som skrives ut fra sykehuset når du blir definert til akkurat passe frisk til å humpe deg hjem på en buss. Kanskje aller nådigst en taxi. Hvis du drar på litt ekstra og passer på å slepe det ene benet etter deg gjennom gangen.

Hvis fjellet er stengt når du skal hjem, må du tusle ut av sykehuset i ei lånt pysjamasbukse og t-skjorta festet med ei sikkerhetsnål. Null penger. Null strøm på mobilen. Null familie. Derimot har du gleden av et stengt fjell og en taxitur til et hotell i byen. Der skal du rusle rundt i pysjamasbukse og oppklipt t-skjorte og sjekke om du finner noen smuler langs bordene så du får litt å spise.

Det var omtrent hva som hendte med mannen som ble påkjørt. Tanken slo meg: heretter skal jeg satse på to av alt. To truser, to bukser, to gensere og så videre og så videre. Litt upraktisk å gå dobbelt kledd til stadighet, sånn i tilfelle man blir påkjørt. Men hva gjør man ikke. Men så kom jeg til at de klipper vel bare dobbelt, da.

En bag med ekstra klær, kanskje? Eller noe smått som får plass i håndveska? Men sjansen for å få med veska etter en påkjørsel er kanskje liten. Så dermed er ikke det så mye vits i likevel.

I stedet for to sett av alt, må vel løsningen være å unngå å komme ut for en ulykke. Null bilkjøring. Null spasering langs veiene. Null fallskjermhopping. Null basehopping. Det er bare å flytte inn på sofaen og bli der. "Jeg har hjemmekontor, jeg". Med en bak pakket og klar langs kortsida. Så kan jeg - når akuttgutta henter meg fordi hjerter banker litt dårlig på grunn av inaktivitet - peke på bagen og håpe de skjønner at den også skal med.

"Vi kan ikke ha liggende et lager av reserveklær", mente legen som ble intervjuet...

null forsetter topp motivasjon

Egentlig ljuger jeg. Jeg hadde ett mål med det nye året: Det skulle bli bedre enn det forrige! Må vel sies å være et nyttårsforsett. Men "bedre" gir mange alternative løsninger. Helt åpent løp her, med andre ord. Bare det blir "bedre" enn i fjor.

I fjor startet egentlig greit nok. Boka "Kontaktlæreren" ble lansert i januar. Jeg liker den boka. Det var en sann glede å skrive den. Ja, rent bortsett fra skrivinga, da. På et tidspunkt var det tasting med en finger om gangen. Håndleddene hadde streiket. Igjen. Det ble ansatt skriveassistent til meg den våren.

Nuvel, etter bokoppturen i januar, kom nedturen i februar. Sånn cirka skuddårsdagen ble håndleddet operert. Et vanvidd av smerter skulle liksom få sin avslutning. Joda, det kan man jo si. Det gikk fra vanvidd til... hvilket ord topper "vanvidd", egentlig? Hva er verre? Det gikk ned noen kilo tabletter i månedene som fulgte. Men all motgang må da ha en ende? Om ikke all, så i alle fall denne. Og om ikke ende i form av "totalt fravær", så i alle fall veldig redusert. Motgangen, altså. Da vi nærmet oss jul. Sånn cirka.

Skriveassistentene mine startet arbeidet med en ny bok i løpet av våren. Joda, jeg også. Jeg måtte jo tenke ut hva de skulle skrive. De skrev og de skrev. Før sommeren kom var det meste i boks. I oktober leverte vi - min eminente kollega og jeg - manus til boka "Sammen for elevers psykososiale miljø". Jeg liker den boka. Heldigvis gjør forlagsredaktøren også det. Så den kommer i februar. Eller kanskje mars. Spørs hvor lang tid de trenger for å språkvaske, sette og trykke den.

Dette året er i ferd med å bli bedre. Fjorårets "bra" er allerede bedre. Og vi skriver bare januar. Det er så absolutt håp om at jeg endelig har et nyttårsforsett som det er mulig å innfri. Eller? Motivasjonen er i alle fall på topp :)

Donau in spe

Det er så mangt som kan vederfares et menneske. For eksempel elendig research. I går lærte jeg at det er lurt å sjekke ut ting på forhånd, men jeg er redd jeg ikke vil huske det neste gang jeg får en god ide.

Det dreier seg om et tips jeg fikk på facebook. Donauturm skulle visst være verdt et besøk. Jeg sjekket på nett for å se hva det er for noe. Viste seg å være et smalt tårn som ender i en rotunde med cafè og restaurant. Den rotunden går sakte rundt, så i løpet av en lunsj burde det være mulig å se hele Wien og omegn. Sånt appellerer til turisten i meg. Selvfølgelig gjør det det.

Sjekket på nett hvor dette verdens underverk var. Fra Wipplingerstrasse til Donauturm skulle det være ca 7 kilometer og ta en time og 15 minutter å gå. Helt overkommelig innenfor den tiden jeg hadde å bruke. Så av sted med meg.

Jeg hadde kart å orientere meg etter. Problemet var bare at stedet var på yttersiden av kartets grenser. Så her var det å gå på hukommelsen. Som egentlig ikke er mye å skryte av. Jeg kom meg greit over både Donau og nye Donau. Siden det ikke var lov å gå der bilene kjørte, var det gangvei under brua, rett ved siden av metrotunnelen. Det var et eventyr hver gang det passerte et tog. Det skikkelig dirret under skoene. Hadde jeg hatt et snev av katastrofetanker hadde jeg fundert på hva som ville skje om hele greia dirret i stykker. Men sånn tenker jo ikke jeg. Jeg bare gikk bittelitt fortere...

Vel framme på andre siden dreide jeg til høyre. Undret meg på hvorfor jeg ikke så tårnet. Jeg mener - skal man ha utsikt over hele Wien fra det tårnet, burde det være plassert så høyt at det synes over husene. Noe det ikke gjorde. I alle fall ikke før jeg fant ut at jeg ikke hadde tid til å lete særlig lenger, så jeg snudde meg for å gå tilbake. Og der så jeg det jammen! På venstre side fra der jeg krøp opp fra elvebredden. Ja, da var det bare å gå på. Jeg hadde jo en fest jeg skulle rekke, så det var ikke tid til å rive seg i håret av frustrasjon.

Det er her dette med research kommer inn. Det holder ikke å vite hvor tårnet er. Eller hva tårnet kan. Det kan også være greit å vite når tårnet utfører kunstene sine. Da jeg kom for å kjøpe billett litt før ett, var ikke cafeen åpnet ennå. Ikke før to, kunne damen fortelle. Hva er det for noe tull? Hvem er sulten klokka to? Jeg for min del var sulten nå. Og en kjapp dialog med klokka avklarte at tårnet fikk være til en annen gang. Vi fikk flørtet litt, tårnet og jeg, men det ble ingen date.

Vel, så var det bare å finne den lange veien tilbake. Og svippe innom de butikkene jeg hadde sveipet gjennom på veien til. Det tilsa at jeg helst burde ta samme bru over Donau som den jeg kom med. Men hvor var den?

Siden riktig vei var å ta til venstre etter elvebredden, burde all logikk tilsi at jeg skulle gå et stykke mot høyre og så over elva. Wien er ikke logisk. Ikke et øyeblikk. Jeg tror de gatekartene er dynamiske - de endrer seg etter humør og føreforhold. Og mitt humør var allerede på dalende. Jeg hadde tross alt vært nødt til å skrinlegge ideen om en lunsj høyt hevet over menneskeheten. Uansett - etter hvert gikk det opp for meg at om jeg fortsatte den veien jeg hadde startet, ville jeg snart være i Praha. Og i Praha har jeg vært før og hadde det ikke på tapeten denne gangen. Så da var det bare å snu og lete etter brua.

Jeg fant brua. Den blinket ertende med lysene nærmest rett ved siden av mannen jeg til slutt spurte om veien. Jeg så den, men i mitt hode var den 90 grader feil vei. Og så vidt jeg kunne se på kartet gjorde ikke Donau en sving akkurat der. Brua ble derfor definert til å være en trafikkbru. Det var den for så vidt, men ei trafikkbru over Donau. Det hjelp litt at mannen lot til å bli imponert over at jeg hadde planer om å gå til Wipplingestrasse. Noe jeg gjorde. Og rakk å angre mange ganger underveis...

Hotellet fant jeg lett som bare det. Noen små avstikkere innom en bokhandel her, en kosmetikkforretning der og selvfølgelig nok en sjokoladebutikk. De har fantastisk sjokolade i Wien! Bare sjokoladen er verdt et besøk. Og en juicegreie laget av "apfel" og "Johannisbeer" som jeg antar er eple og stikkelsbær. Hvis jeg begynner å kjede meg på jobb, skal jeg begynne med juiceimport. Og jeg må jo til Wien en gang i framtiden, så jeg får kommet meg opp i det tårnet. Donauturm venter, må vite.

Om jeg rakk festen? Kom til hotellet akkurat i tide for dusj, sminke og outfit, så det gikk så fint, så :)

Ha en flott søndag. Jeg skal straks sjekke ut og rusle en tur til en bydel nær meg.

 
Bildekilde: gwcoin.com. Som for øvrig melder at tårnet
er den høyeste frittstående "greia" i Østerrike, med sine 252 meter.
Og siden mobilen min holder bildene sine for seg selv,
måtte jeg altså låne bildet fra dem. Håper de tilgir meg...

 

 

Da har jeg gått meg bort i Wien også...

Jepp, ingen by er for liten for meg å gå seg bort i :) Og Wien er jo ganske stor, så jeg føler meg egentlig ganske unnskyldt.

Lurer på hva de tenkte på da de navnga gatene i Wien. For hvert kryss skiftet de navn. Bare med ett unntak - gata jeg bor i. Den er lang som et vondt år. Kommer tilbake til det.

Jeg har brukt dagen på å gå. Tatt en liten pause innom en supperestaurant og spist tradisjonell kjøttsuppe. Han sa i alle fall at den var tradisjonell, men det kan jo være fordi jeg var turist. Turister kjøper alltid tradisjonell mat. Alternativt spiser de på McDonalds. Så har jeg tatt en liten pause og drukket te. Pussig nok har de den samme gode peppermynteteen som jeg fant i Praha. Og som jeg ikke finner i Norge. Det blir nok te i morgen også. Og på søndag. Så har jeg tatt en pause og spist pizza. Knallgod, den også.

Når jeg ikke har tatt pauser har jeg ruslet. Først med hotellet i ryggen den ene veien. Så snudde jeg og passerte hotellet slik at jeg fikk det i ryggen den andre veien. Det var ikke veldig lurt. For det måtte jo komme til et tidspunkt hvor jeg gikk meg bort. Eller, jeg gikk meg egentlig ikke bort. Jeg visste liksom hvor jeg var. Problemet var å finne veien derfra og til dit jeg skulle. Litt på kryss og tvers førte til at jeg kom til julemarkedet tre ganger. Den første gangen var det moro. Utrolig mye flott de lager! Prisene var høye, så det lengste jeg strakk meg var til en potetkake. Kartoffel. Men den var til gjengjeld god, den kartoffelgreia. Den andre gangen jeg plumpet inn i julemarkedet vurderte jeg en ny kartoffelkake, men fant ut at det fikk være måte på. (Egentlig var det ikke det jeg tenkte. Jeg minnet meg selv om at jeg har en lang dag i morgen med mange kartoffelanledninger...). Uansett - det fikk faktisk være måte på. Så i stedet svingte jeg innom en butikk og lettet den for litt... mye... sjokolade. Så fant jeg ut at gata jeg var i ikke var å oppdrive på kartet.

Hva gjør man når man ikke befinner seg på kartet? Vel, min strategi er å gå til jeg finner en gate jeg finner på kartet. Det gjorde jeg til slutt og dermed hadde jeg en retning for hvordan jeg skulle nå målet mitt. Måtte bare innom en pizzarestaurant først... Mett av pizza var jeg klar for å gå målrettet til verks. Jeg så gjorde og havnet for tredje gang på julemarkedet. På det tidspunktet hadde markedet mistet all sin sjarm. Nå sto de bare i veien for framdriften min. Jeg oste forbi og - under over alle under - traff rett på hjemmegata mi. Tja, da var det bare å avklare om jeg skulle gå til høyre eller venstre for å finne hotellet. Jeg tok venstre. Gikk den nesten til endes føltes det som, men intet hotell. Så da snudde jeg og gikk andre veien. Til endes. Null hotell. Dermed var det bare en ting å gjøre. Nei, jeg snakker ikke om å legge seg ned og grine. Eller manipulere en kollega til å ta saken (har lært akkurat det av KjellTech). Neida, her måtte jeg selv ta affære. Snu og gå hele veien tilbake igjen. Pluss litt til. Og hva er det som åpenbarer seg cirka 5 meter fra der jeg snudde sist? Jo, tror du har rett...

Nå skal jeg straks sove litt. Trøtt som en strømpe. I morgen blir flere bykilometer satt på plusskontoen. Så avrunder jeg dagen med en doktormiddag for en god kollega.

 

Ha ei flott helg!

 

I den sorte gryte (DIY)

Er visst inne i en sånn DIY-stim. Lurte lenge på hva disse bokstavene var som folk knyttet til diverse produksjoner, men nå vet jeg. Bare en mer fancy variant av "dette gjorde jeg helt selv" :) I forrige innlegg fikk dere se kort jeg gjorde helt selv. Kort er pirk. Kort er sånn "sitte-med-pinsett-og-bitteliten-saks"-arbeid. Nå skal jeg vise noe stort DIY-arbeid.

For mange år siden pusset og malte jeg ei jerngryte som lenge hadde fått støve ned et sted på gården vi bor på. Svigermor var noe skeptisk til prosjektet. Hva jeg mente å bruke den svære gryta til, liksom. Vel, jeg mente å plante i den. Hun gjorde meg oppmerksom på det enorme hullet i bunnen. Det var virkelig enormt. Nesten ikke bunn igjen i gryta. Men pytt, desto bedre for røttene, tenkte jeg.

Det er cirka 20 år siden jeg fikset den sorte gryta. I år fant jeg et par til innerst på fjøset. I år har jeg tryllet dem sorte og fine. Tre sorte gryter klare til blomsterpryd. Nå gjenstår bare å finne ut hvor i hagen jeg skal plassere de to sist ankomne. Gemalen vil ha dem unna plenen. Vurderer en kjempesvær stubbe som ble resultat av stormen i vinter. Og kanskje den andre på en stein. Det får bli neste år. Nå er de i alle fall blitt sorte gryter, og ikke rustrøde. Og jeg gjorde det helt selv :)

 Man tager en gryte...

 ... og litt bengalakk...

 ... og vips :)

Som dere ser - en busk stortrives i gryta. Antar den har slått dype røtter langt under bunnen som ikke er der. Planter hvert år noen fargerike sommerblomster innimellom det grønne. Blir så fint, atte ;) Gleder meg til neste år - hele tre gryter med blomster :)

kort for baby

Tok litt av i helga.
Satte meg til med kortproduksjon
og fikk ikke helt stoppet meg selv...
Ble et dusin kort.
Litt flere enn hva som er babyer på vei i omgangskretsen,
for å si det slik...
Alle er ulike og ikke alle jeg er like fornøyde med,
men her er et lite knippe av de tolv:

 

  

 

Gemalen mener at jeg kanskje skal lage noe annet enn babykort nå
- mulig han har et godt poeng.
Må kanskje vurdere å selge unna dette dusinet først :) 

De hvite er kvadratiske, 14,5x14,5. De fargede er 10x14,5 og har rilleklippet kant.
Husker ikke hvor stashet er kjøpt, så det nytter ikke å spørre :)
Diverse hobbybutikker og bokhandler jeg har besøkt på reisene mine, antar jeg...

 

Et slott til begjær (Benalmadena 14)

Nå som vi er hjemme igjen, kan jeg skrive de innleggene som bør sprites med mer enn ett bilde. Hotellet vi har bodd på var supert på veldig mange områder (hotellfrokosten alene har lagt på meg et par kilo...), men kjapt internett skal de ikke skryte på seg. Når et bilde skulle følge et innlegg, var det å sette det på nedlasting. Så måtte maskina stå i ro mens jeg gjorde andre ting. Leste ei halv bok, for eksempel.

Det fantastiske slottet er ett av innleggene som har ligget på vent. Har masse bilder av fantastisk slott. Castillo Monumento Colomares. Jeg var obs på det den gangen vi bodde i området. Skrev til og med et innlegg om det (finner du her). Der ligger også lenke til en imaginær rundtur i slottet. Men besøkte det aldri. Falt seg ikke sånn. Vi passerte det når vi hentet dronninga hos venninna hennes, men det er dette med å stoppe når man er på vei hjem...

Fra Benalmadena Pueblo er det en fantastisk utsikt. Du kan heve hodet og se helt ned til sjøen. Eller du kan nyte synet av dette:



Det er et bitte lite slott. Slottet er et minnesmerke om oppdagelsen av Amerika. Nå var vel strengt tatt Amerika oppdaget allerede. Jeg mener - det bodde jo noen der da Columbus inntok sin "nye verden". Nok om det, slottet er en historiefortelling i stein om denne oppdagelsen av det store kontinentet. Ganske fantastisk gjort, egentlig. Arkitekten bak er Martin Esteban. Han er både kunsthistoriker og arkitekt. God kombo. Sammen med to murere satte han dette opp i løpet av syv år. God kombo det også, virker det som.

Her er ormfontenen. Av en eller annen grunn skal det symbolisere mannen på jorden. Tja, hvordan skal man tolke det? Du kan ane ormen, der den snor seg mellom fontenen og mot porten. Er det mannen som underordnet kvinnen det skal symbolisere? Eller er ormen et symbol på mannen som falsk, utro... Hm...

Under kommer bilde av båtens baug. Det gikk an å klatre opp dit og stå utpå der. Eventuelt klamre seg til andre siden av baugen...





Her står jeg bak i baugen. Da har jeg det orientalske tårnet bak meg til venstre. Det baserer seg visstnok på en drøm av Columbus. Et slags symbol for Østen. Columbus trodde jo han var på vei til India... Noe jeg likte var fontenen:



I følge den svenske beskrivelsen vi fikk med oss på runden er dette en "uppvaktningsfontän". Jeg trodde det betydde en fontene som bidro til opplysning, nærmest en oppdagelsens lyspære som ble tent. For moro skyld la jeg ordet inn i Google translate. I følge dem betyr ordet "frierifontene". Da skjønner jeg bedre at den skal symbolisere Ferdinand og Isabellas møte. Hadde jeg ikke fridd til gemalen for 25 år siden, kunne jeg gjort det her - fine omgivelser for frieri :)



Dette skulle være enighetens port, men det skjønte jeg ikke, så det måtte jeg tenke litt på. Ikke er det en port, og ikke er det noen inngang. Ikke ble jeg helt enig med meg selv, heller, der jeg satt :) Mulig jeg har tatt feil av numrene. Men en port jeg fikk sansen for var "Porten til spanskheten". Hadde vært moro å gå gjennom en port og plutselig være spansk... Hvis dette ikke skal tolkes som porten inn til det spanske. Mulig det. Av en eller annen grunn har jeg ikke bilde av porten... Derimot har jeg bilde av lampen "Sailor's faith":



Den er til minne om alle de sjøfarerne som ikke kom hjem fra ekspedisjonen. Hele 39 kom ikke tilbake fra den store reisen. Helt til slutt får dere noen nytebilder fra ulike deler av slottet:

 

 

 

 

troillskogen

Min morfar bodde i Vesterålen. Han elsket å ta oss med på kjøretur. Fortalte om hva de ulike stedene hette. Testet meg på neste tur. Litt skuffa når jeg ikke husket navnet. Men ett navn sto spikret: Troillskogen.

Troillskogen satte fantasien i gang i en liten barnekropp. Mye rart kunne skje i troillskogen. Min morfars troillskog lå på Fornes i Vesterålen. Min voksne troillskog ligger rett over huset vårt. I denne skogen er det fint å gå. I denne skogen kan det hende mange ting. Kan - ikke alltid det gjør det.

I dag gikk jeg oppover mot troillskogen. Vanligvis tar jeg til venstre når jeg kommer på toppen av fossen. Forserer litt skog, skriver meg inn i turlagets turbok øverst på tverrfjelltua og tusler ned igjen. I dag tok jeg til høyre. Hadde lyst på en lengre tur. Sikkert inspirert av milene i Spania.

Du vet hvordan det er når du går deg bort i skogen? Til slutt begynner det å bli svimlende mye trær og vanskelig å orientere seg. Vel, jeg skal ikke akkurat skryte på meg at jeg gikk meg bort. Eller svimlende mye trær. Jeg mente å vite nøyaktig hvor jeg var. Problemet besto i å finne veien videre derfra. Jeg hadde planer om å svinge ut av skogen cirka hyttefeltet. Det pleier å være en passe tur for meg.

Orienterte meg i forhold til det jeg mente var gatelyktene i hyttefeltet. Rotet litt - mye - og var en stund dypt nede i en dal og så hverken sjøen eller lyktene. Mulig jeg nærmet meg et stadie hvor det kunne vært korrekt å innrømme at jeg ikke hadde begrep om hvor jeg var. Heldigvis hadde jeg med en halvliter vann. Og blåbæra var moden. Jeg overlevde derfor på mirakuløst vis. Men jeg funderte litt på det med de blåbærene. Jeg mener - ville redningsmannskapet tro jeg hadde sluttet å puste siden jeg var blå på leppene? Neppe, pusten ville nok fremdeles gått som en blåsebelg når de fant meg...

Uansett gikk det ikke lange tiden før jeg igjen så lysmastene. Tok peiling på dem og kom ut øverst i slalombakken. Snakk om å bomme på målet! Touchet ikke hyttefeltet i det hele tatt, jeg. Og hyttefeltet ligger egentlig like over huset vårt... Jaja, vel plassert i slalombakken, visste jeg veien ut. Det var bare en smule bratt. Akkurat da var jeg glad jeg ikke hadde ski under beina og snø på underlaget. Det skulle vært et syn. Jeg skled nedover som det var, jeg, med joggesko på grusen... Og tenkte igjen på de blåbærene sånn i tilfelle jeg måtte hentes...

I boligfeltet passerte jeg huset til ei god venninne. Vurderte å sjangle inn og trygle etter vann, men lot det være. Så svett som jeg var, kunne det satt vennskapet på en alvorlig prøve. Neste gang jeg skal ta peiling på hyttefeltet, kan heller hun være med. To svette er bedre enn en svett og en fresh, mener nå jeg. I alle fall når de skal tilbringe tid sammen.

Jeg kom meg hjem og gps-saken jeg hadde på håndleddet viste usle 5,5 kilometer. Så lite for sånt et blodslit! Nei, her må det ruteskjerping til. Hvis jeg legger ei sløyfe innom hyttefeltet med slalombakken som utgangspunkt bør jeg nå mila. Det gir store muligheter for å rote seg mer bort :) I mellomtiden venter dusjen. Og i morgen skal jeg lette skogen for litt mer blåbær enn akkurat det som kan puttes i munnen. Tenker jeg til og med tar med meg ei bøtte...




 

den store blåsbortdagen (Benalmadena 14)

Blir egentlig feil å skrive dagen i bestemt form. Vi har hatt to blåsbortdager. To dager hvor vi klamrer oss til solsenga for ikke å blåse langt av sted. To dager hvor palmebladene kveiler seg rundt stammen. To dager hvor bølgene slo over moloen. Bare se, det er ikke tull en gang:

Det pussige er at da vi pakket sammen solinga, dusjet og satte kursen for Benalmadena sentrum, ble det brått stille. Palmene kveilet seg fremdeles i hotellhagen, men etter bare noen meter ble det væromslag. Samme andre dagen. Vi avsluttet i hagen og tuslet mot Puebloen. Eller tuslet - tempoet var nok høyere enn det. Vi tok endatil buss fra Torrequebra til Torremolinos, og startet bakkene. Uansett, da vi gikk av bussen var det vindstille.

Vi bor kanskje i et vindhull? Det er behagelig med vind. Blir ikke så ille svett av å ligge i sola. Dermed kunne jeg øke soletida mi. Litt ergelig at jeg ikke også økte antall innsmøringer med solkrem, men man kan ikke få alt... Jeg har nå lært at fire timer med bare èn smøring gir rød hud. Heldigvis er grunnlaget såpass at rødmen demper seg raskt og går ikke over til hissig kløe, men likevel.

En annen annen fordel med vind er at det er moro å gå på jakt etter lune steder. Vinden er egentlig ganske kald der den kommer rett fra Middelhavet. De lune plassene ligger bortgjemt og stille. Nyter livet :)



Litt småkjølig i vinden... Dette bildet er før jeg gikk på jakt etter lunere steder å ligge...

Ha en fin dag - nå stikker vi til Marbella :)

- Mimmimor -

mens tunga skraper asfalten... (Benalmadena 14)

Ferie er et slit. Spesielt når man ferierer med en som ser på trim som den store livsnytelse. Jeg gjør ikke det, så da er det bare en igjen å velge mellom, da...

Vi har gått mye, gemalen og jeg. Tok en trimtur til Benalmadena sentrum her om dagen. Vi fant ikke sentrum, så vi måtte ta turen på nytt da vi hadde skaffet oss kart. I går var vi oppe i Benalmadena Pueblo og i dag gikk vi til taubanen som trakk oss opp til toppen av et fjell. Alle disse turene har involvert umenneskelige stigninger. Enkelte steder gikk det rett opp. Bare se her, hvor jeg omsider har kreket meg opp til Puebloen - vi startet helt nede ved sjøen:

Jeg gjør mitt beste, jeg gjør absolutt det. Mine bein feiler ingenting, mens gemalen har litt trøblete knær. Likevel går han i fint driv og høyt tempo opp bakkene. Jeg kommer pesende bak, med tunga slepende langs bakken. Han snakker om det vi ser, om vær og om vind. Jeg grynter. Det hender det han sier trenger et svar. Da handler det om å samle nok pust til å si mer enn to ord. Men jeg er sta. "Trenger du pause?" Gryntesvar. "Skal vi stoppe?" Med en kraftanstrengelse løfter jeg armen og peker ut målet mitt før pause. Som regel minst femti meter til... Hadde han ikke spurt, hadde vi kanskje stoppa før :)

Det er rart, det der, når man går trimturer i 36 varme grader. Stekende sol fra skyfri himmel. Ikke et vindpust i mils omkrets. Ansiktet er hummerrødt før jeg er halvveis opp bakkene, det er jeg overbevist om. Det jeg er noe usikker på er om det skyldes solbrenthet eller kraftanstrengelsen. Ser på bilder som er tatt når jeg har fått hjertet til å pumpe i normal takt at ansiktet har en rimelig normal farge. Så sannsynligvis skyldes den ekstreme varmefølelsen underveis at fruen er noe utrent.

På den annen side så har vi gått cirka ei mil nesten hver dag. Det er vel mer enn hva jeg vanligvis går på et helt år. Sånn turgåing, altså. Slår jeg sammen alle turene jeg tar mellom kontoret og skriveren, tror jeg at jeg har mila inne i et normalår. Uansett - vi har gått mye. Veldig mye. Og vi har busset. Jeg har en million bilder fra turene, noen av dem får komme når jeg ikke må vente i hundre år på nedlasting av hvert bilde. Det første kameraet gikk varmt, så det har takket for seg. Det andre kameraet er nå tomt for strøm. I morgen tar vi fatt på gemalens kamera og ser hvor lenge det er samarbeidsvillig. Men i morgen skal vi ikke gå, i morgen skal vi busse. Til Marbella :) Gamlebyen venter, pluss et håp om noen stilige biler langs havna...

Et lite bonusspor: Fant denne søtnosen veldig høyt til fjells. Aner ikke hvor langt, men vi kom oss dit via taubane. En vakker skapning som alene gjorde turen verdt det:


Sov godt :)

- mimmimor -

vi går for gull (Benalmadena 14)

Klart vi går for gull. Så langt har vi lagt 25 års ekteskap bak oss og har startet på de neste 25. De ringene vi kjøpte for et kvart århundre siden var fine den gang. Blankt gull med siseleringer langs kantene. Gemalens ring var den første som ble helt blank. Min har ennå litt siselering, når man bruker lupe. Og hvem sitter med lupe og ser på ringer? Dessuten har fingrene blitt voksne siden den gangen vi giftet oss. Litt vonde å få av, bare se:


Gullsmeden sprutet på fuktighetskrem så det måtte tørkes av både shorts, bord, veske og gulv...

Vi er i øyeblikket på en forsinka bryllupsreise. Etter vi sa ja, ble det dårlig med penger til reiser. Så kom ungene og mammahjertet kunne ikke etterlate dem i andres omsorgsfulle hender. Klart de skulle være med. Og være med. Og være med. Men nå er ungene store, så nå tar vi bryllupsreisen vår. Den har vi lagt til Spania. Bor i nærheten av der vi bodde for tre år siden. Har et slitsomt år bak meg, så det kjentes godt å reise til et sted hvor vi er kjente. Nå som vi er her, kjenner jeg at det var et sjakktrekk :)

Uansett, det var det gullet. Vi besluttet nemlig at det var på tide med nye gifteringer. Passet fint å kjøpe dem mens vi er her, tenkte vi. Dels fordi gullet er billigere. Eller, gullet er vel egentlig ikke billigere, men prisen av arbeidet er det, så totalen blir lavere. En annen grunn var at det kunne være et fint minne å ta med seg videre. Det blir det så absolutt.

Vi stakk innom en gullsmed og kikket på utvalget. Fine, fine ringer. Takket pent og sa vi skulle tenke på det. Ruslet videre og så et enslig utstillingsvindu med noen smykker utstilt. Jeg kjente på døra. Låst. Dama innenfor låste opp og så litt spørrende på oss. Jeg spurte om dette var en butikk. Jeg mener: Utstillingsvinduet kunne tyde på det, men innenfor var det en pult og en stol hvor damen satt og to stoler foran. Så veldig elegant ut, men ikke mye som røpet butikk, liksom. Joda, damen bekreftet at det var en butikk og ville gjerne vise oss utvalget sitt. Hun dro fram noen utgangspunkt med flate, buede, smale, brede... Kjedelige. Jeg var nesten på tur til å reise meg da dama sa at de laget ringene etter hva vi ønsket. Vi måtte bare velge basis først.

Hvitt eller gult? Bred eller smal? Avrundet eller flat? Blank eller matt? Kanskje halvt om halvt? "Dette tror jeg kan bli dyrt" kom det fra gemalen. Vi var tydeligvis kommet til det stadiet hvor det kunne være lurt å høre seg for om pris. Ikke så avskrekkende, viste det seg. En unik mulighet til noe håndlaget som ingen andre har, til en pris som likevel er langt under ringprisene hjemme. Vi forhandlet videre, vi, om størrelser, utforming og diamanter.

Litt ut i samtalen og vurderingene kom damens ektefelle, selve gullsmeden, og snudde opp-ned på det meste. Kunstner til fingerspissene. Han kunne ikke engelsk. Han forklarte og forklarte på spansk. Hun oversatte og sensurerte bort enkelte deler. I følge damen laget han bare det han følte for og ikke alltid det kundene ba om. Det hendte han avviste kunder fordi han ikke hadde lyst til å lage noe til dem. Vel, så var vi advart! Han tegnet forslag. Jeg tegnet forslag. Han ristet på hodet. Jeg trakk på skuldrene. Til slutt erklærte han at han skulle lage en ring til meg. Den kunne jeg komme og se på klokka ett i dag. Likte jeg den - greit. Likte jeg den ikke - greit. Kjente jeg nesten ble på gråten. "Jeg vil bare ha en vakker ring. Enkel, men vakker. Gult gull, ikke fargede steiner. Ellers kan du gjøre akkurat som du vil. Lag noe vakkert!" Jeg kunne nesten se at han fnøs. Hadde jeg tabbet meg ut nå? Ville det bli noen ring på meg?

Det ble et merkelig døgn. Ville han lage ring til meg? Ville jeg like ringen? Hva hvis jeg ikke likte den? Damen hadde sagt at vi kunne ombestemme oss om vi ikke likte resultatet. Men hun advarte oss også om at han var lunefull - det var en risiko for null ring. "Spørs helt om han liker kunden", sa hun. Mente hun å trøste meg? Ikke helt vellykka, er jeg redd. Hvem liker meg som er ubesluttsom og ikke helt vet hva jeg vil i ringverdenen.

I dag klokka ett møtte vi opp. Ble låst inn og mannen sa en masse på spansk med et lurt smil. Dama så overraska ut. "Han har laget to ringer," oversatte hun. "Du velger hvilken du liker best, den andre legger vi i utstillingen." Og jeg som hadde lekt med tanken om at han ikke ville lage noen ring til meg... Den ene ringen var med en enkel, oval stein midt mellom det blanke og det matte. Den var nydelig, men endte opp som nestbest. Nå ligger den antakelig i vinduet og ser pen ut. Den vi var enige om var penest er i gult gull. Halve er mattet. Tre diamanter er satt på skrå. I følge damen kan jeg komme innom på neste Spania-tur og få tre til :) Gemalen var fornøyd med både sin og min. Og jeg er som vanlig enig med gemalen ;) Og dere er enige med meg, vel? De er vakre?


Jeg takket ha varmt for arbeidet. Fikk en klapp på skuldra og et "ok" tilbake. Gode muligheter for at vi tilhører den harde kjerne av aksepterte kunder :) Med nye ringer går vi nå for gull. Med litt flaks har ikke demensen tatt oss, slik at vi husker den lille gullsmedbutikken. Når vi igjen trenger nye ringer, tenkte jeg...

vi går for gull (Benalmadena 14)

Klart vi går for gull. Så langt har vi lagt 25 års ekteskap bak oss og har startet på de neste 25. De ringene vi kjøpte for et kvart århundre siden var fine den gang. Blankt gull med siseleringer langs kantene. Gemalens ring var den første som ble helt blank. Min har ennå litt siselering, når man bruker lupe. Og hvem sitter med lupe og ser på ringer? Dessuten har fingrene blitt voksne siden den gangen vi giftet oss. Litt vonde å få av, bare se:


Gullsmeden sprutet på fuktighetskrem så det måtte tørkes av både shorts, bord, veske og gulv...

Vi er i øyeblikket på en forsinka bryllupsreise. Etter vi sa ja, ble det dårlig med penger til reiser. Så kom ungene og mammahjertet kunne ikke etterlate dem i andres omsorgsfulle hender. Klart de skulle være med. Og være med. Og være med. Men nå er ungene store, så nå tar vi bryllupsreisen vår. Den har vi lagt til Spania. Bor i nærheten av der vi bodde for tre år siden. Har et slitsomt år bak meg, så det kjentes godt å reise til et sted hvor vi er kjente. Nå som vi er her, kjenner jeg at det var et sjakktrekk :)

Uansett, det var det gullet. Vi besluttet nemlig at det var på tide med nye gifteringer. Passet fint å kjøpe dem mens vi er her, tenkte vi. Dels fordi gullet er billigere. Eller, gullet er vel egentlig ikke billigere, men prisen av arbeidet er det, så totalen blir lavere. En annen grunn var at det kunne være et fint minne å ta med seg videre. Det blir det så absolutt.

Vi stakk innom en gullsmed og kikket på utvalget. Fine, fine ringer. Takket pent og sa vi skulle tenke på det. Ruslet videre og så et enslig utstillingsvindu med noen smykker utstilt. Jeg kjente på døra. Låst. Dama innenfor låste opp og så litt spørrende på oss. Jeg spurte om dette var en butikk. Jeg mener: Utstillingsvinduet kunne tyde på det, men innenfor var det en pult og en stol hvor damen satt og to stoler foran. Så veldig elegant ut, men ikke mye som røpet butikk, liksom. Joda, damen bekreftet at det var en butikk og ville gjerne vise oss utvalget sitt. Hun dro fram noen utgangspunkt med flate, buede, smale, brede... Kjedelige. Jeg var nesten på tur til å reise meg da dama sa at de laget ringene etter hva vi ønsket. Vi måtte bare velge basis først.

Hvitt eller gult? Bred eller smal? Avrundet eller flat? Blank eller matt? Kanskje halvt om halvt? "Dette tror jeg kan bli dyrt" kom det fra gemalen. Vi var tydeligvis kommet til det stadiet hvor det kunne være lurt å høre seg for om pris. Ikke så avskrekkende, viste det seg. En unik mulighet til noe håndlaget som ingen andre har, til en pris som likevel er langt under ringprisene hjemme. Vi forhandlet videre, vi, om størrelser, utforming og diamanter.

Litt ut i samtalen og vurderingene kom damens ektefelle, selve gullsmeden, og snudde opp-ned på det meste. Kunstner til fingerspissene. Han kunne ikke engelsk. Han forklarte og forklarte på spansk. Hun oversatte og sensurerte bort enkelte deler. I følge damen laget han bare det han følte for og ikke alltid det kundene ba om. Det hendte han avviste kunder fordi han ikke hadde lyst til å lage noe til dem. Vel, så var vi advart! Han tegnet forslag. Jeg tegnet forslag. Han ristet på hodet. Jeg trakk på skuldrene. Til slutt erklærte han at han skulle lage en ring til meg. Den kunne jeg komme og se på klokka ett i dag. Likte jeg den - greit. Likte jeg den ikke - greit. Kjente jeg nesten ble på gråten. "Jeg vil bare ha en vakker ring. Enkel, men vakker. Gult gull, ikke fargede steiner. Ellers kan du gjøre akkurat som du vil. Lag noe vakkert!" Jeg kunne nesten se at han fnøs. Hadde jeg tabbet meg ut nå? Ville det bli noen ring på meg?

Det ble et merkelig døgn. Ville han lage ring til meg? Ville jeg like ringen? Hva hvis jeg ikke likte den? Damen hadde sagt at vi kunne ombestemme oss om vi ikke likte resultatet. Men hun advarte oss også om at han var lunefull - det var en risiko for null ring. "Spørs helt om han liker kunden", sa hun. Mente hun å trøste meg? Ikke helt vellykka, er jeg redd. Hvem liker meg som er ubesluttsom og ikke helt vet hva jeg vil i ringverdenen.

I dag klokka ett møtte vi opp. Ble låst inn og mannen sa en masse på spansk med et lurt smil. Dama så overraska ut. "Han har laget to ringer," oversatte hun. "Du velger hvilken du liker best, den andre legger vi i utstillingen." Og jeg som hadde lekt med tanken om at han ikke ville lage noen ring til meg... Den ene ringen var med en enkel, oval stein midt mellom det blanke og det matte. Den var nydelig, men endte opp som nestbest. Nå ligger den antakelig i vinduet og ser pen ut. Den vi var enige om var penest er i gult gull. Halve er mattet. Tre diamanter er satt på skrå. I følge damen kan jeg komme innom på neste Spania-tur og få tre til :) Gemalen var fornøyd med både sin og min. Og jeg er som vanlig enig med gemalen ;) Og dere er enige med meg, vel? De er vakre?


Jeg takket ha varmt for arbeidet. Fikk en klapp på skuldra og et "ok" tilbake. Gode muligheter for at vi tilhører den harde kjerne av aksepterte kunder :) Med nye ringer går vi nå for gull. Med litt flaks har ikke demensen tatt oss, slik at vi husker den lille gullsmedbutikken. Når vi igjen trenger nye ringer, tenkte jeg...

aften med bølgesus (Benalmadena 14)

Det er fjerde kvelden vår i Torrequebrada i Benalmadena. Den første forsvant litt for oss, siden vi kom hit langt over midnatt. De to neste har vi bare ruslet i området. Men i kveld sitter vi og nyter at vi faktisk er tildelt et supert rom.

Fra vår lille veranda har vi utsikt utover sjøen. Der pågår stadig fisking, så underholdningen er slik sett sikret. Virker som fiske fungerer fint som familieutflukt, noe jeg tror jeg fikk foreviget i dette:



Sånn ellers ser vi en del av hotellets hage. Et par solsenger har forvillet seg dit. De finner stadig nye steder å stå. Ellers står solsengene i nærheten av bassenget. Det er ikke helt her. Heldigvis, egentlig. Jeg er plutselig blitt veldig gammel og synes det kan bli vel mye skrål. Liker at ungene har det gøy, men setter pris på muligheten for å velge en fredeligere plett på jorden.

Parkeringsplassen har vi panoramautsikt til. Vi bor på et casinohotell (Sønn, leste du det?), så det er stadig utskifting av biler. I øyeblikket står det tre dobbeltparkerte biler, noe som er ny rekord. I tillegg står et par biler på skrå mot hverandre. Jeg håper en av dem skal ut mens jeg sitter her. Jeg som ser dem nesten ovenfra skjønner ikke helt hvordan de skal klare å skille lag uten en kraftig ripe. Mulig ting fortoner seg annerledes i froskeperspektiv. (PS: Bildet under ble tatt første morgenen, får liksom være måte på hyppig fotografering av en parkeringsplass :) )

Vi har også god utsikt til påkjøringsrampen til strandveien og et par lyskryss. Og skulle dagen være klar kan vi visstnok se over til Afrika. Vi har ikke hatt det så klart riktig ennå :) I det hele tatt er det så mye som skjer at det nesten tar oppmerksomheten bort fra data'n. Nesten. Datamaskina ble med sånn i tilfelle jeg skulle kjede meg. Jeg har ikke kjedet meg et øyeblikk, men den er likevel kjekk å ha :)

Vi undres litt på hva vi skal fylle morgendagen med. Jeg har erklært null lang gåtur. Etter ei mil i går og åtte-ni kilometer i dag har jeg krampe i leggen. Sa jeg at jeg plutselig er blitt veldig gammel? Kroppen min er ikke helt dimensjonert for slike utskeielser. Nå prøver jeg å overbevise gemalen om at det er noe som heter restitusjonsdager.

På restitusjonsdager skal man sitte lenge ved frokostbordet, ligge en time i solen, rekke en avtale i Fuengirola klokka ett (gleder, gleder, gleder meg!) og muligens stupe inn på en buss til Marbella. I tilfelle det siste, tror jeg vi må jakte på "The old town" som visstnok skal være den vakreste bydelen på solkysten. Vi var i Marbella da vi bodde her, men aldri i gamlebyen. Det har jeg lyst til å gjøre noe med.

God natt så lenge :)

- Mimmimor -


Lider i sola (Benalmadena 14)

Den gang Gud skapte meg, var det en essensiell del som ble utelatt. Mulig det var helt bevisst, for tross alt plasserte han meg i en familie i Nord-Norge. I nord er vintrene kalde. Somrene også. Ofte. Noen moroklumper påstår vi har vinter 12 måneder i året. I juli er det bare litt mindre snø...

Denne sommeren har vært storfin i nord. I alle fall helt der nord hvor jeg bor til vanlig. Men når man er hjemme, så er det greit å ha en flott sommer. Der fikser jeg det. Her i Benalmadena lider jeg. Jeg er nemlig ikke utstyrt med "solingsgen".

I går skulle vi utnytte det gode været og ligge på hotellets solsenger. Det var fint, det. I fem minutter. Så måtte jeg dukke ned i veska etter boka. Etter en halvtime var det avgårde for å kjøpe drikke. Lese litt. Veksle mellom å ligge på mage eller på rygg. Så med undring på dama ved siden av meg. Hun rørte seg knapt. Leste ikke på noe, bare så på havet. Mens jeg, jeg var som ei skuvmil. Fram og tilbake, fram og tilbake.

Gemalen tok bilde av meg der jeg lå. Dere ser jeg lider, ikke sant?



Etter to timer ble vi enige om at det var nok. Skiftet til joggesko og gikk i god fart inn til byen i stedet. Fant en restaurant med knakende god omelett. Ruslet i noen timer i byparken og i byen før vi klikket inn klokkene og oste tilbake til hotellet. Mer min greie av ferie det der.

Var bare et lite aber. Jeg glemte å smøre meg utpå dagen. En smøring er ikke nok for ni timer i sola... Dermed slipper jeg å lide i dag - i dag blir det t-skjorte-aktiviteter :)

Firkantsex i sola (Benalmadena 14)

I dag har jeg gått ei mil. Minst! Den tidligere omtalte GPS-klokka var med. Jeg hadde den på registrering bare strekninga hotellet-Benalmadena (2 km), slo den av mens vi spiste og husket ikke på å slå den på igjen før etter to timers surring i en fantastisk park. Vet ikke hvor mange kilometer to timer gir, men tipper to. Og da er det bare et forsiktig anslag. Så gikk vi tre kilometer til, til andre enden av Benalmadena, før vi fant det for gått å finne hotellet vårt (nye tre kilometer). GPS-klokke er fantastisk!

Men det var den firkantsexen. Ærlig talt var det helt tilfeldig at jeg fikk bildebevis. Jeg var ikke oppmerksom på hva som skjedde, tenkte bare det kunne være et fint motiv. Det var først da bildene ble lagt inn på maskina at det gikk opp for meg hva jeg hadde fanget inn...

Vi fant oss en park i Benalmadena, gemalen og jeg. Har en fin billedserie fra den, men det får bli når vi kommer hjem. Hotellet har et ualminnelig tregt nett. På den annen side sa nettinfoen at hotellet ikke hadde nett tilgjengelig på rommene i det hele tatt, så litt er jo noe. Men bilder tar en halv evighet å laste inn, så godsakene får vente.

Men ett skal jeg dele med dere. Det var nemlig den firkantsexen. Ingen trekant, nei, her var det intet mindre enn fire involverte parter. Og endatil en kikker:

Egentlig så er de litt søte, da. Det var mengder av dem i vannet og oppe på de små holmene. En vakker park. Må kanskje bevilge dere ett bilde til. Eksemplarer av disse fløy travle rundt hodene på oss store deler av turen. De var tre ganger større enn tilsvarende hjemme i Norge. Et flott syn. Men travle som bare det, så dette knipset var rein flaks:




Den store terrorfrykten midt i hotellforvirringen (Benalmadena 14)

For bare noen dager siden smalt nyhetsbomben om Norge som det store terrormålet. Skjønner ikke helt vitsen med å drive terrorisme i Norge. Det er liksom bare en håndfull mennesker som bor i det lille landet. Effekten blir ikke så voldsom. Men Norge viste muskler som best de kunne og svarte med økt beredskap og etablering av rutiner som burde vært lagt for lenge siden.

I min lille bygd fikk vi det hele tett inn på sjela tirsdag kveld. En engstelig sjel ringte om mistenkelig aktivitet. Et par mørke biler og noen mørkkledde menn. De hadde parkert ytterst ute der veien ender i hav. Vi kjører stadig ut dit for å fiske. Folk kommer kjørende helt fra Alta for å fiske fra bergene der ute. Uansett, telefonen gikk inn til vakthavende om mistenkelig aktivitet i Russeluft. Politi rykket umiddelbart ut med maskingevær og skjold. Tror til og med de kom i to biler. Viste seg at eneste terror som ble utøvd var på fisker. Senere var det at en av fiskerne skrev på facebook at det var greit nok å få politibistand for å dra opp ørreten...

Den store terrordagen ble meldt å være mandag. I går. Vi hadde bestilt billetter til Spania vi. Med avreise mandag. I går. Det var med en viss forventning jeg kom til Gardermoen. Har aldri sett bevæpnet norsk politi. Media har jo vært fulle av bilder av dem, så nå regnet jeg med å få se det live. Jaja, om de var på Gardermoen, så var de ikke der jeg var. Og siden bagasjen vår ikke kunne sjekkes inn helt fram til Spania, men måtte omdirigeres underveis, så frekventerte vi store områder av Gardermoen i løpet av de åtte timene vi hadde mellom landing og avgang neste fly. På åtte timer så jeg ikke en eneste politimann. Bare securitasvakter. De var ikke bevæpnet. Nesten så det føles trygt å komme til Spania hvor våpen er en del av normaluniformen på politibetjentene.

Åtte timer er lenge. Spesielt henvist til en flyplass. Der vi satt henslengt i en sofa, tok vi oss tid til å sjekke reisepapirer og reiseselskapets nettinfo. Vi har nemlig bestilt reisen gjennom et charterfirma. For første gang. Tenkte at det kunne være kjekt at andre tok hånd om å frakte oss mellom flyplass og hotell. Noen å kontakte hvis det skulle være noe med hotellet. Kanskje noen organiserte turer rundt forbi. Jotakk. Ikke helt sånn det fungerte, nei. Skulle bare sjekke nettstedets "infoknapp". Der kunne de fortelle at vi som valgte å reise med rutefly og ikke de tradisjonelle charterflyene, ikke hadde transport til hotellet. Eller fra hotellet. Godt vi så det. Ville vært trasig å stå på flyplassen cirka midnatt og søke etter en plakat som ikke kom til å være der. Det ble taxi i stedet. Greit nok, det også.

Det andre problemet oppsto da vi skulle sjekke nøyaktig hvor hotellet lå. Det var ikke enkelt. Må minne om at vi bodde ti måneder i Fuengirola. Nabokommunen til Benalmadena, hvor dronninga gikk på skole. Vi er med andre ord godt kjent i området. Vi hadde valgt oss et hotell i Benalmadena. Da vi søkte fikk vi opp THB Torrequeba i både Fuengirola og i Benalmadena. Adressen på hotellvoucheren var til det i Fuengirola. Men vi hadde jo valgt Benalmadena? En telefon til reiseselskapet gjorde det ikke akkurat klarere. Ikke før jeg ba den hyggelige og ultratålmodige mannen om å skrive inn hotellet og adressen i Google maps. Upps, det kom visst opp to hoteller. I to forskjellige kommuner. "Skjønner du problemet mitt?" "Ja, det forstår jeg godt. Ikke rart dere ikke vet hvor dere skal." Puh, da er jeg ikke komplett idiot allikevel... Han kunne forsikre at det eneste THB-hotellet de handlet med i området var det i Benalmadena. Så vi kunne trygt dra dit. Sa han. Gjorde vi. For sikkerhets skyld ba jeg om navnet hans. Sånn i tilfelle vi sånn cirka midnatt ble avvist i Benalmadena og måtte krype over til hotellet i Fuengirola. Det er langt å krype.

Jeg kommer ikke til å få bruk for navnet hans. Vi har det strålende her i Benalmadena :)




 

 

verdens vakreste gangvei...

Speil, speil på veggen der, hvilken gangvei er vakrest i verden her? Vår, uten tvil.
Vi tok nemlig en testtur på den nypreparerte, nyasfalterte gangveien som gikk så langt øyet kunne se.

Siden jeg i går skrøt på meg å være eier av en gps-treningsklokke, må jeg vise dere ruta vi gikk:


Helt til høyre i bildet ser dere en liten grønn v. Der bor vi.
Så kjørte vi to mil langs Altafjordens mange buktninger for å komme til Alta Museum,
parkerte og så var det bare å nyte turen derfra og ut.
Den røde linja er så langt vi gikk før vi snudde og tuslet tilbake til bilen.
Dronninga fikk astmaproblemer på den siste oppoverbakken.
Da var vi allerede passert tre kilometer, så det føltes ikke som et nederlag å snu.

Det vil si, helt fornøyde med det var vi ikke.
Neste gang tar vi med sykler, og så starter vi innover på to hjul hver.
Ja, og astmaspray. 
Men la meg vise dere Alta, sett fra verdens vakreste gangvei:

Husklyngene foran i bildet er Hjemmeluft.
Bakerst i bildet er Elvebakken, tror jeg.
Midt på er det vi kaller City og politikerne har bestemt skal hete "Alta nye sentrum".
Ingen som gidder å hverken si eller skrive "Alta nye sentrum", så da så.
Jeg har arbeidsplassen min på City, men universitetet er gjemt bak den haugen i midten.
For den som har veldig skarpt syn kan dere se  Nordlyskatedralen.
Sånn cirka midt på og litt mot høyre.
Egentlig er jeg forferdelig dårlig på geografi - inkludert nærområdegeografi.
Et under at jeg i det hele tatt finner hjem hver dag!




Denne gang- og sykkelstien skårer høyt på utsikten, det er i alle fall sikkert.
Får toppskåre også for selskapet. Dronninga kan anbefales som turkamerat.
Veidekket er det heller ikke noe å utsette på.
Det lå endatil en flaske halvfull av vann midtveis i en bakke.
Eneste minus må være at det ikke er utplassert astmaspray i motbakkene.
Men pytt - sa jeg at vi var fornøyde med 6,2 kilometer?

sølvbryllupsgave til besvær

Hva gir man sin gemal i bryllupsgave? Sånn på generelt grunnlag er det komplisert nok. Like komplisert som jule- og bursdagsgaver til den som har alt. Nå er det på generelt grunnlag ikke noe særlig problem. Vi gir nemlig ikke bryllupsgaver til hverandre. Jeg pleier å kjøpe sjokoladehjerter eller noe annet klissete. Det funker vanligvis fint, det, på en bryllupsdag. Og så går vi ut og spiser og alle er storfornøyde.

Denne gangen var det litt annerledes. Syntes jeg. Syntes liksom det måtte gjøres noe mer spesielt ut av det når man har vært gift i 25 år. Før i tiden ble det vel invitert til ny bryllupsfest når noen nådde en slik milepæl i ekteskapet. Litt sånn, se på oss, vi har nådd sølv. Men festen tenker jeg vi tar når vi har gått til gull. Hvis jeg får overtalt min da 83 år gamle mann. Kanskje vil jeg slite med etterdønningene etter 70-årsfeiringen min som vil være like i forkant. Vi får se.

Uansett - foreløpig kan vi bare skryte av å ha kommet til sølv. Og hva er den optimale sølvbryllupsgaven til gemaler? Jeg måtte rådføre meg litt med dronninga. Hun var krystallklar og sa med sølv i stemmen at det måtte helt klart bli en pulsklokke. Pulsklokke?? Ja, hun mente at det ville han like. Nyttig er det også. Med sånn pulsklokke. Mente hun. Så da kjøpte jeg pulsklokke, da.

Det er en viss symbolikk knyttet til å gi en pulsklokke i gave til sin mann etter 25 års ekteskap. Jeg mener - puls er jo kjekt å ha sånn på generelt grunnlag. Og denne har GPS. Etter 25 år er det jo kjekt å vite hvor man har vært. Kanskje for begge parter... Neida, tulla nå :)

Jeg la ned stor flid i denne gaven. Var innom hele to butikker for å finne sølvfarget innpakningspapir. Pakken ble så fin, så, og mannen ble storfornøyd. Så fornøyd at han mente jeg trengte en, jeg også. Eller, han sa det ikke helt slik, da. Han formulerte det mer i retning av at jeg ville like og at jeg ville synes det var moro... Men jeg skjønte jo hva som lå mellom linjene her. Men pytt, jeg var helt enig. Jeg ville også ha sånn pulsklokke.

Nå har vi ei slik puls-gps-klokke, begge to. Vi tok en tur sammen bare for gøy. Normalt tar vi ikke turer sammen. Gemalens tempo er for kjapt for meg, siden jeg ikke jogger. Mitt tempo er ikke helt greia for ham, siden han ikke har helt sansen for å gå fort, da kan man like godt jogge, tror jeg. Men null jogging på meg. Altså turer vi hver for oss. Men nå tok vi en tur sammen for gøy. Gikk fort/småjogget. Formidlet med ujevne mellomrom hverandres puls. Gemalen lå konsekvent et stykke under meg. Ikke så rart, han har jo jogget seg gjennom vinteren, mens jeg... Vel, jeg har ikke jogget, for å si det enkelt. Men formen er slett ikke så ille, pulsen tatt i betraktning. Den greia måler også tid sett i forhold til antall kilometer. Så langt er jeg fornøyd. Når jeg bare finner ut av programvaren, skal jeg jammen legge inn noen mål for turene mine, bare for å høre gledespipet når målet nås. Jeg kommer til å være i storform når gemalen og jeg kommer til gullet :)




aktiv ferie ;)

Innlegget mitt i går kunne gi inntrykk av en litt sånn "stakkars meg" - skjønte det da jeg så kommentarene. Glemmer at ikke alle vet at jeg ironiserer mye når jeg skriver disse innleggene. Glemmer at ikke alle vet at jeg skriver med ganske bred pensel. Forstørrer bitte små elementer av livet og gjør store poenger av de små ting.

For å være seriøs en bitte liten stund: Ja, jeg opererte hånda i februar. Ja, jeg har fremdeles mye vondt. Ja, det er ganske mye jeg ikke kan gjøre. Men jeg har det superfint. Det er mye jeg faktisk kan gjøre. Det er deilig å ha ferie. Det er deilig å ta time for time som det faller seg. Det er deilig at ingenting MÅ gjøres, men mye KAN gjøres :)

I det siste har jeg hatt det moro sammen med en admiral. Eller, jeg mente det var en admiral. Måtte i den forbindelse minne dronninga mi om at jeg elsker ord med dobbel bunn og bruker dem med stoooor glede, fullstendig klar over at det kan forstås på flere måter. Det er jo det som er gøy :) Angående den admiralen, la jeg en status på facebook om at en admiral ble med meg på skogtur. Min bror lurte på om det dreide seg om en sommerfugl eller om det var en i full uniform, rømt fra nærmeste behandlingshjem. Vel, det var meningen at det skulle være førstnevnte. Nå viser det seg ved nærmere undersøkelser at admiraler - de med vinger - ikke lever så langt nord som meg. De nekter å passere polarsirkelen. Gemalen mente det måtte være en neslesommerfugl jeg så, men der måtte jeg legge inn protest. Jeg vet da hvordan en neslesommerfugl ser ut. Den er ikke fløyelssort slik som admiralen. Men så viste det seg at jeg likevel ikke visste hvordan en admiral ser ut. Det stemmer for så vidt. Jeg ser ikke forskjell på sersjanter, generaler eller admiraler...

Dette er hva jeg trodde var en admiral. Ved å sjekke insektboka, viser Admiralen seg å være langt mer oppstaset, med krusete vinger og sterke, oransje striper. Denne var sort som fløyel, med nydelig oransje bakteppe for de sorte ringene. Og navnet skjemmer ingen, denne hette ganske så passelig fløyelsringvinge. Kvaliteten på bildet er ikke det beste. Sjarmøren hadde ikke ro til å sitte stille. Fløy som en don juan fra blomst til blomst på blomsterenga vår. Jeg løp etter - husket ikke i farta at det ikke pleier å ha noen særlig effekt å løpe etter gutta. Må øve litt på min kvinnelist til neste stevnemøte med denne :)

hvor skal alle timene?

Jeg har ferie. Jeg har 28 dager til rådighet. Det vil si 672 timer jeg ikke aner hva jeg skal fylle med. Eller, jeg skal sove, det er jeg rimelig sikker på. Da gjenstår bare 476.

Hva gjør folk når de har ferie? Ser at mange gjør det jeg gjorde før. Tar med ungene på stranda, kjører turer, strikker... Vel, mine unger er store. Vil de på stranda, kjører de selv. Dødsflaut å ha mora med. Kjøre bil er ikke så lett for tida. Strikking er helt utelukket. Hva annet gjør folk?

Jeg tror mange bruker sommeren til å lese de bøkene de ikke rakk i en travel hverdag. Siden jeg leser meg gjennom min travle hverdag, er det ikke så veldig om å gjøre å kaste seg over bøkene når ferien starter. Og jeg blir fort rastløs. Må opp av stolen. Må gjøre noe.

For noen år siden brukte jeg ferien til å katalogisere alle bøkene mine. Vi har drøssevis av bøker. Både jeg og gemalen hadde hver vår store haug da vi slo tingene våre sammen. I tillegg sitter vi med bøker fra hele tre dødsbo. Vi snakker mengder. Store mengder. Bøkene er katalogisert og pakket i temaesker. Utskrift er limt på eskene. Vil jeg lese ei bok av Vesaas, er det bare å dra ut eske fire, så vips. Men eskene står på fjøset og jeg er veldig mørkeredd, så Vesaas-bøkene har jeg ennå ikke lest. (Jada, vet at det er lyst hele døgnet her nord for tida, men det ødelegger helt en god unnskyldning, så det nevner jeg ikke, må skjønne). Har dessuten lest usannsynlig mange bøker de siste månedene. Begynner så smått å få hug til andre aktiviteter.

En annen ferie sorterte jeg all legoen til guttungen. Hele sommeren gikk til å finne alle delene beskrivelsen ba om og putte dem i poser. Som er satt i eske på fjøsen. (Nei, vi har ikke dyr der. Bare lagrer. Eller, når det kommer til mus, så må jeg trekke tilbake det om dyr...) Men jeg tviler for at et eventuelt barnebarn vil bry seg fletta med alt arbeidet jeg hadde.

Men i år har jeg ingen prosjekter. Ingen. Hadde en ide om at fryseren burde avtines. Tok den i dag. Første feriedag, og jeg er ferdig med årets prosjekt. Nå sitter jeg med håndleddet høyt med ei pute som støtte og ergrer meg over at selv det ble i meste laget.

Nei, jeg får ha fokus på de tre aktivitetene jeg er blitt rene raceren på etter håndleddsoperasjonen i februar. 1) Utforske netflix, 2) sprenge bomber og 3) laste inn stadig flere bøker på lesebrettet.

God sommer hver eneste en. Gemalen og jeg tar en tur til Malaga snart, så det er ikke det minste synd på meg :) Og nå skal jeg se neste episode av Blue Bloods.

 

knotete engelsk og andre stemningsbarrierer

Jeg driver rundt i en fremmed by. Mitt andre besøk i Praha på tre uker, så jeg er nesten for stamgjest å regne. Jeg er her på jobb. Skal gjøre en innsats inn mot Erasmus Mundus-studenter. Et stipend fra EU betaler det meste av reise og opphold. Så hva er da gjeldende språk? Vel, ingen av studentene kommer fra Norge, så det er ikke norsk, for å si det slik...



Forelesningene mine går rimelig greit. Jeg som vanligvis bare skravler i vei og har ry som en høyst akseptabel foreleser, har av alle ting skrevet forelesningen. Den er endatil språkvasket. Tør liksom ikke annet, språknivået mitt tatt i betraktning. Det blir veeeldig kjedelig for studentene er jeg redd.

Vil jo helst ikke framstå som kjedelig. Så jeg prøver å engasjere studentene, maner fram diskusjoner. Men en diskusjon fordrer 1) et presist spørsmål 2) forståelse av innspillene og 3) en noenlunde forståelig tilbakemelding. Går det an å ha afasi på bare ett språk? Jeg finner ikke ordene, selv ikke de ordene jeg egentlig kan! Det er så frustrerende. Får lyst til å rive meg i håret og rope: dette er ikke meg, hadde dere kunnet norsk kunne vi ledd sammen og diskutert hva som helst av pedagogikk - jeg kunne spisset formuleringene så dere virkelig tok av der i salen! Men herregud, jeg aner ikke hvordan jeg skal si akkurat det på engelsk. Så holder jeg heller kjeft og gjør så godt jeg kan.

Heldigvis er jeg utdelt høflige studenter. Når jeg står fast foreslår de alternativer. De ber til og med om det norske ordet, slik at de kanskje kan bidra. Hvordan er det mulig at de etter tre måneder i Norge kan norsk så godt at de kan oversette ordene jeg mangler? Språkøret mitt må være fullstendig døvt. Finnes det høreapparat for sånt?

I går deltok jeg på et seminar om ungdommer med funksjonshemminger og deres vei fra skole til arbeid. Hadde vett nok til ikke å ta ordet i plenum. Men så er det pausene, da. Å være norsk i Tsjekkia er såpass eksotisk at noen ønsker å slå av en prat. Jeg kan så visst ikke smalltalke på engelsk. Hvordan jeg presterte å påstå at de norske flyene var store nok til å lande på, går over min forstand. Min beste unnskyldning må være at ordene er så like. Og dette er av tabbene jeg vet om. Hva må det ikke ligge av språktabber etter meg når jeg reiser hjem...

Heldigvis skal jeg ikke møte en eneste av dem senere. Eller kanskje med unntak av Jennifer, schoolaren fra Kina. Henne ble det klaff med fra første minutt, selv om hun snakker perfekt engelsk og jeg sliter med å formulere selv de enkleste setninger. Og med unntak av den nydelige studenten som gjerne vil jobbe i Alta når hun er ferdig. Og med unntak av...

Skulle ønske hjernen var utlevert med flerspråklige pakkeløsninger. Og mens jeg venter på at hjernen min skal tune inn på engelsk, skal jeg gjøre forvirringen komplett. Jennifer og jeg skal på tsjekkisk ballett. I pur glede over vårt nye vennskap har vi kjøpt vip-billetter :)

 

Kunsten å gå seg bort med stil (Praha)

 
Jeg gikk meg ikke bort. Ikke egentlig. 

Jeg visste hele tiden hvor jeg var. Hele tiden.
Utfordringen var egentlig bare å finne veien ut fra der jeg til en hver tid var...

Det hele begynte med at jeg våknet til et nydelig vær 1. mai.
Sola skein skarpt. Mye tydet på ikke bare sol, men også varme.
1. mai er fridag i den tsjekkiske republikken.
Fridagen har lite med arbeidernes frihetsdag å gjøre.
Fridagen er i pur glede over republikkens nasjonaldag.
Uansett - ingen ting for meg å gjøre på universitetet. Jeg hadde "the day off".



En rask kikk på kartet viste at gresset var grønnere på andre siden av elva.
Faktisk kunne det tyde på et helt parkområde på andre siden.
Jeg satte entusiastisk av sted. Fant enkelt fram til brua nærmest det grønne.
Det grønne viste seg å være høyt over byens gatenivå.
Gikk i raskt tempo oppover og innover til jeg fant en benk oversvømmet av sol.
Her kunne jeg lese papirene til lørdagens styremøte.

Da jeg ble tørst gikk jeg innover og fant en kiosk.
Litt gåing til og jeg fant det optimale lesested - med panoramautsikt over byen.
Problemet var bare disse hersens turistene som stadig stilte seg i veien!

    
  
Det var da jeg forlot denne fliken av himmelen
at spørsmålet om hvorvidt jeg hadde gått meg bort ble påtrengende.
Ut fra kjennetegnene i byen viste jeg nøyaktig hvor jeg var,
men jeg var slett ikke sikker på hvordan jeg skulle komme tilbake til disse kjennemerkene.
Sist jeg hoppet ned fra et berg gikk jeg i åttende klasse og pådro meg to brudd i leggen.
Enkelte feil er liksom ikke for gjentakelse.

Kunne selvfølgelig gå samme vei tilbake. Noe med "snu før det er for sent".
Men det er for pyser. Mye større glede i å bare la det stå til.
Jeg mener - Norwegian ville jo rope meg opp om jeg ikke møtte til avgangen min?
Noen ville savne meg. Kanskje...

La meg gjøre en lang historie kort. Det er helt nødvendig.
Jeg tror ikke dere trenger alle detaljer av de syv timene jeg var forsvunnet fra verden på et fjell i Praha.
Så kortversjonen er at det ble flere og flere mennesker jo mer lost jeg ble.
Til jeg innså at jeg var innenfor murene til verdens største slott.
Jeg lurte litt på det der da jeg fulgte byguiden dagen før - mye i Praha er størst eller eldst.
Men dette slottet er visstnok registrert i Guiness rekordbok.
Skulle det finnes et større, hadde nok eieren meldt seg.

I eventyret vokser hekken kjempehøy.
Her var det de høye murene som gjorde det vanskelig å orientere seg.



Så jeg bare gikk, jeg. Litt her og litt der.
Hadde det kjempefint.
Det er noe med at skal man gå seg bort, kan det være lurt å velge litt royale omgivelser.
En bør velge sine bortgåtte steder med stor omhu.
Og går man seg bort på et slott, kan man risikere å plutselig være utenfor murene.
Helt nede på gateplan. Nær ei bru. Like ved veien til hotellet.



Trikset er altså å gå seg bort med stil.
Og siden kamera var med og jeg har kjøpt en superinteressant historiebok,
kommer et eget innlegg fra slottsvandringen :)

Og i morgen, søndag, bærer det til Praha igjen :)

 

En tysk generalfeil (Praha)

Onsdag var min store sightseeingdag.
Blant annet en byvandring hvor jeg ruslet i hælene på en dame med paraply.
Diana, guiden, er født i Praha, men oppvokst i Australia.
Det ga henne en engelsk det var en fryd å følge.
Jeg mener, når jeg skjønner hvert eneste ord, da er det håp for de fleste.


Diana hadde en snert i historiene sine.
Hun fikk fram både latter og tårer.
Men da hun fortalte om den tyske generaltabben,
visste jeg ikke om jeg skulle le eller gråte.

Vi hadde stanset utenfor Prahas konserthus.
Hun hadde allerede forklart årsaken til
at bygningene i Praha var så velholdte.
Under 2. verdenskrig besluttet tyskerne
at Praha skulle være deres storstue.
De tok blant annet konserthuset i bruk.

Dette konserthuset har enorme statuer
av verdens største komponister
plassert langs kanten av taket.
Jeg mener hun sa 22.
En av disse musikkens storheter var jøde.
De kunne ikke være bekjente av
å bo i et bygg hvor en jøde prydet taket.
Jøden måtte bort.
Problemet var bare at de ikke visste
hvordan han så ut.
Hvem av de 22 skulle knuses?


De ruslet rundt og kikket nøye på alle sammen.
Til slutt besluttet generalen
at mannen med den mest arrogante nesen var jøden.
Dermed ga han ordre til statuefjerning.

Stor var nok frustrasjonen da det viste seg at statuen de pulveriserte var av tyskernes egen Wagner...

 

kunsten å snike i kø

Køsniking er en kunstart. Jeg sto en gang i en kø i sikkerhetskontrollen i Tromsø. Securitas hadde ansatte i streik, så jeg møtte tidlig for å rekke gjennom før flyet gikk uten meg. I Tromsø er det slik at du enten kan ta rulletrappa eller heis opp til røntgenapparatet. Køen står til tider ned rulletrappa og i slange foran innsjekkinga. Da er det irriterende med mannen i dress som tar heisen opp og smyger inn i køen rett bak meg som om det var hans tur cirka da. Jaja, jeg rakk det flyet, jeg gjorde det.

I dag var jeg igjen ute for å fly. La en statusmelding på facebook om en passasjer som fikk en krykke i hodet og ba dem gjette hvem passasjeren var. Noen stilte spørsmål ved om jeg hadde billett til flyet. Kan ikke skjønne hvordan slike spørsmål kommer opp. Selvfølgelig hadde jeg billett. Jeg bare hadde den ikke med meg. Ikke hadde jeg sjekket inn heller. Sov litt lenge gjorde jeg også. Ankom flyplassen 24 minutter før flyet skulle gå.

Køsniking er en kunstart. Det blir ikke noe statlig kunstnerstipend på meg, men i dag gjorde jeg det slett ikke så verst. Fikset den køsnikinga ganske bra. Var bare noen små detaljer jeg ikke hadde kalkulert med.

Køen var lang. Uvanlig lang til Alta å være. Ved innsjekkinga var det null kø. Kanskje ikke rart. Den lange raden av mennesker skulle nok med ett av de fire flyene som skulle lette den nærmeste timen. Og de hadde sikkert vært flinke passasjerer og møtt de forskriftsmessige førti minuttene før avgang. Så hva gjør man? Stille seg bakerst og håpe på at en førti-minutters kø setter rekord? Ikke denne jenta, nei. Hadde jeg først stått opp i otta for å rekke et fly med avgang syv, skulle jeg jammen rekke det!

Gikk til innsjekk og rådførte meg med dama der. Hun fikset boardingkort til meg og mente at de fleste som nå sto i kø skulle med sas-maskinen halv åtte. "Hvis det blir travelt skal du bare gå forbi, vi pleier å gjøre det sånn." Tja, mulig de pleier, men ansatte har jo uansett egen sluse.

Da jeg stilte meg bakerst i køen var klokka femten på syv og det lød over callingen "Siste opprop for Norwegian Tromsø-Oslo. Gaten er i ferd med å stenge." Vel, panikk viste seg som en god motivasjonsfaktor for køsniking. Folk sto pent på rekke og rad. Jeg la meg ut på høyresiden og passerte i jevn fart den ene etter den andre til jeg nådde det aller helligste. Der hadde køen stoppet opp fordi ei dame ikke ville gi slipp på en hårshampo som var over de magiske 100 ml. Veldig lurt å stoppe hele køen foran slusa for å diskutere noe de kunne tatt på andre siden. Det fant de etter hvert ut selv, og det ble igjen liv i køen. Nå sto jeg plutselig ved båndet og hadde ikke fått en eneste kommentar fra de som sto i rekka.

Da jeg vel var gjennom var det ti minutter til avgang. Jeg fikk levert billetten og ruslet om bord. På 3F, mitt sete den nærmeste halvtimen, satt det noen. Flyverten og jeg ble enige om at 3D også kunne fungere. Ergo ble jeg sittende ved midtgangen. Helt framme i flyet. Med god utsikt til alle som kom om bord etter meg. Alle hadde jeg passert i sikkerhetskontrollen... Alle så de køsnikeren... Da passet det for så vidt bra at flyverten omorganisere i hylla over meg og ei krykke ramla i hodet på meg. På en måte vel fortjent, syns jeg.

Men veldig vondt! Og stakkars flyverten. Hun ble helt forstyrra og ville få tak i lege. "Trenger ikke lege", snufset jeg. "Skal jeg hente vann til deg?" Og vann fikk jeg, mens tårene randt. Sa jeg at det var vondt? Dama konstaterte at det var blitt en skikkelig kul, men igjen - det var vel egentlig litt fortjent.

Køsniking er en kunstart. Ikke mestrer jeg den. Og de gangene jeg prøver meg, gjør det så forferdelig vondt! 

 

samma hvilken sjåfør så lenge bilen går...

Det hender jeg gjør idiotting. Ved nærmere ettertanke hender det ganske ofte at jeg gjør idiotting. Men atferden min lørdag tror jeg topper idiotlista mi. Det var så idiotisk at jeg ble flau. Skjer ikke ofte. Jeg er ganske hardbarka når det gjelder tabber. Men denne ble litt mye, selv for meg.

Det var lørdag. Midt mellom påskens helligdager. Passe dag å få unna praktiske ærender som å poste brev og handle mat. Handleliste var møysommelig skrevet opp. Gemalen var sjåfør. Avgårde bar det på bytur.

Første stopp var post i butikk på Elvebakken. Skulle bare innom for et frimerke. Gemalen parkerte litt bortenfor inngangen og jeg løp inn. Løpingen var unødvendig. Jeg mener - vi hadde det ikke travelt. Foran meg sto en gammel dame som så til de grader ikke hadde det travelt. Hun pratet hyggelig med mannen bak skranka. Sammen ble de enige om den beste seddelfordelingen slik at hennes barnebarn kunne få noen påskekroner.

Så ventet jeg, da. Bak damen. Og tenkte litt på gemalen som ventet i bilen. I den nye bilen. Den vi har hatt to-tre måneder. Synes liksom jeg må nevne det. Mulig jeg kan holde det opp som en unnskyldning. Jeg mener - jeg føler på et vis at jeg trenger en unnskyldning.

Det ble min tur og jeg kjøpte frimerket mitt. Fikk det fast på konvolutten og konvolutten avlevert. Så skyndte jeg meg ut, åpnet bildøra på passasjersida, satte meg inn, lukket bildøra og spurte høyt meg selv hvor jeg hadde gjort av handlelista. Hørte noe mumling ved siden av meg, så meg rundt, men kunne ikke se den lista. Plutselig oppfattet jeg hva som ble sagt ved siden av meg: "Æ trur du e i feil bil". Jeg ga opp handlelisteletinga, løftet blikket og så på sjåføren: "Ja, det har du rett i. Ikke rart jeg ikke finner den lista." Hvorpå jeg åpna døra og smatt ut.

Etterpå kunne gemalen fortelle at han rakk å lure på hvorfor jeg ble så lenge i feil bil. Ja, hva kunne jeg si? "Jeg lette etter handlelista..."

 

systemfeil hos det norske folk

Egentlig skal jeg ikke skrive. Egentlig skal jeg sitte og tvinne tommeltotter og diktere til skriveassistenten min. Og da skal det helst være jobbrelatert.

Men av og til blir jeg mer enn gjennomsnittlig engasjert. Av og til tenker jeg på bloggen min som ligger der ensom og alene. Trofast venter den på at helsevesenet skal få sæmet seg til å operere håndleddene. Da skal alt bli som før. Bloggen og jeg skal igjen bli bestevenner.

Hva som engasjerte? Jo, et intervju med Northug etter han kom inn og hadde reddet en fjerdeplass til Norge. En fjerdeplass i konkurranse med verdenseliten. Han sto der ydmykt og ba om unnskyldning for at det ikke gikk bedre.

Så fulgte det på med ymse innslag av typen "Hva er galt?" "Hvor ligger feilen?" Feilen ligger ene og alene i at vi stiller ekstreme forventninger til våre utøvere. Hvor ble det av gleden over å være nummer fire? Vi snakker OL. Hvor de beste av de beste deltar. Noen snakker om skandale-OL. Dette på tross av at vi ligger nesten på topp hva antall medaljer angår.

Jeg synes det er skammelig. Det var bare det jeg ville si. Kravet vårt om gull er skammelig. Og den gullmedaljen som faktisk kom i går forsvant helt i surkingen over fjerdeplassen. Den "skammelige" fjerdeplassen var førsteoppslag i nyhetene. Dernest kom gullet... Northug trenger ikke unnskylde seg for min del. Syns de klarte seg fint :)

Gavegjensidighet, eller...

Julaften er passert. Gavene har ikke lenger papir rundt seg. Spenningen er borte. Innholdet er avslørt. Jeg funderer litt på dette med gaver. Vi fikk veldig mye fint. Noe dyrt, noe rimelig. Noe spiselig, noe leselig, noe knuselig. Men fint.

Er det noen uskrevne regler for gavers verdi? Vi har cirka tjue tantebarn og en del søsken, foreldre og venner vi kjøper gaver til. Det gir seg selv at de enkelte gaver ikke kan komme på flere hundre kroner. Det kan min venninne gjøre. Med to tantebarn og bare ett søsken blir budsjettet ganske annerledes. Jeg har alltid holdt fast på at vi må holde oss til vårt budsjett, vi kan ikke alltid svare i samme prisklasse som hva vi får. Eller bør vi det?

Og hva med ungdommer som jobber, kontra ungdommer som ikke har annen inntekt enn lommepenger fra foreldrene? Hvordan er det for siste gruppe å åpne dyre vennegaver og vite at de ikke har hatt mulighet for å matche? Hjelper det at gaven som ble gitt ble valgt ut i kjærlighet og omsorg?

Denne julen har jeg altså fundert over dette med gaver. Da ungene mine var små og vi foreldre kjøpte jule- og bursdagsgave til vennene var vi flere foreldre som hadde en intern avtale om beløp. En liten sum som ikke ruinerte noen. Funket storfint.

Jeg kjøper julegaver hele året. Finner jeg noe fint i januar som egner seg for desember, kjøper jeg det. Litt vanskelig med den byttinga, da, men poenget er jo at det ikke skal være nødvendig å bytte :)

Hva gjør dere andre? Noen som har faste avtaler?

Nyt julen videre - jeg skal lese mer i boka jeg fikk til jul.

M

Hellige jul...

Her i førjulstiden så jeg noe rart. Unoversitetskiosken i Tromsø hadde pyntet til jul. I midten av vinduskarmen sto en svær julenisse og pakker. På hver side adventstake med fire lys. Over nissen hang ei stjerne.

Noen dager etterpå så jeg en gammel CM-episode. Denne gangen var fem ungdommer drept og huset som var åstedet for drapene flommer over av tegn som tydet på at det var indianere som sto bak.

Når tegn peker mot indianere, er reservatet et naturlig sted å oppsøke. Problemet var bare at det var en mix av symboler fra ulike stammer. Konklusjonen ble fort at her prøver noen å legge skylden på uskyldige.

Nei, jeg har ikke skrevet meg bort, ikke enda. Jeg ser nemlig en sammenheng her. Noen surrer sammen symbolene her. Noen prøver å dreie julen.

Det har gått et åpent brev rundt på FB, et brev til en rektor. En mor ber sine barn fritatt for alle aktiviteter i skolen som er relatert til nisser. Andre krever fritak for alle aktiviteter i skolen som involverer barnet i krybben. Og slik går dagene...

Rett før jul skulle jeg kjøpe julekort. Lette i flere av kjedebutikkene etter kort med motiver fra Bibelens julefortelling. Null utbytte. Og det var ikke fordi de var utsolgt. Til slutt fant jeg nydelige kort hos Ark. Hurra for Ark!

Så hva er det som skjer når nissen står i skjønn forening med adventstaken og ledestjernen og kjedebokhandlene bare selger nissejulekort og bilder av snøtunge trær? Noen prøver å dreie julen.

For meg dreier julen seg om barnet i krybben og det budskapet barnets fødsel, liv, død og oppstandelse gir til menneskene. For meg er julen en påminnelse om den frelsen vi ble gitt. Nåden vi er en del av. Julen er en tid for samvær med familie og gode venner. En tid for ro og ettertanke. Nissen kan sånn sett gå og gjemme seg. Jeg trenger ham ikke for å finne fram til kjernen i julen.

En velsignet og fredelig jul ønskes dere alle sammen :)

M
Les mer i arkivet » Juni 2015 » Februar 2015 » Januar 2015

Søk i bloggen

mimmimor

mimmimor

47, Alta

Er mamma til to. Bor vekselsvis i Tromsø og i Alta, alt etter om jeg deler hjem med dattra mi eller mannen min. Jeg er nok veldig sammensatt, noe blogginnleggene mine reflekterer. Skriver om det jeg tenker på her og nå - i morgen tenker jeg kanskje på noe helt annet :)

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits